Audun Kleive. Illustrasjon: Arne Nøst

Blupp-blupp — Jons første hus

Jons hus, del 1: Blupp ble en gedigen musikalsk suksess. Dagen ble toppet av Audun Kleives solosett som innledet hele hyllesten. Men helt på toppen troner Kongle Trio.

Trommeslager Audun Kleive. Illustrasjon: Arne Nøst

Siste dagen, det er ikke mye energi igjen på batteriet nå. Men vi har samlet litt juice igjen til feiringen av minnet etter Jon Christensen. Tre store konserter satt sammen til et bortimot ti timer langt program. Programmet er satt sammen av kurator Gard Nilssen og konferansier Audun Vinger. Det understrekes at det ikke er en minnekonsert om Jon Christensen, men heller en gedigen hyllest til en stor musiker. Hyllesten gjennomføres ved å vise bredden og dybden i dagens norske verden av improvisert musikk, som viderefører og videreutvikler de ideer og musikalske spor som Jon Christensen trakk opp.

Det er vel i det hele tatt få norske musikere som har satt så dype internasjonale spor som Christensen, samtidig som han vel er en av de trommeslagere som aller minst av alle er etterlignet. Det vandrer få, om noen, trommiser som er Christensen-kloner.

Og grunnen til dette er like enkel å innse, som den er kompleks å beskrive. Jon Christensens spillestil gjennom alle årene, fra han virkelig kom på det internasjonale kartet rundt 1968-70, som var i stadig utvikling og endring. Den er så idiosynkratisk knyttet til Christensen selv og hans personlighet. Den er full av humor, av musikalitet og innimellom også av sjokkerende innfall og utfall som gjerne kan sette ut medspillerne.

«Jeg vet alltid hvor ener’n er, men jeg trenger jo ikke å spelle’n hver gang»! I samtale med Audun Vinger, sier mester og basser Arild Andersen at «… det var alltid trygt når Jon spilte!». Dette er selvfølgelig én av grunnene til at Jon Christensen var foretrukket av så mange musikere som trommeslager, og at han med det finnes innspilt på et utall ECM-skiver. Da Jon Christensen gikk bort 18. februar i fjor sørget så godt som hele jazz-verdenen. Ikke bare for tapet av en glimrende musiker, men ikke minst også for tapet av et oppkomme av historier og minner, og dessuten også av en ordentlig trivelig fyr.

Som Arild Andersen forklarte i samtalen var ett av Christensens mange kjennemerker det jeg vil karakterisere som et overstating understatement. Christensen var en mester i det som kan karakteriseres som pregnant stillhet. Hvordan kan du få stillheten til rumle av energi, trøkk og betydning. Det usagte blir det sagte.

Foto: Ruben Olsen Lærk.
Trommeslager Audun Kleive. Foto: Ruben Olsen Lærk.

En som har videreutviklet dette i helt nye retninger er trommeslager Audun Kleive. Åpningen av dagens lange program er et halvtimes solosett av Kleive på et oppsett med seks rototoms, tre tom-toms og en skarptromme. Med dette som et utgangspunkt skaper han en halvtimes magi. Eksplisitte slag, vandrende mønstre, implisitte slag. Lavmælt, med små verktøy. Hysj! Til det høyere, Opp vil jeg, opp! Det er tretti minutter i trommehimmelen.

Første sett Blupp avsluttes med trioen Kongle Trio som etter av de dukket opp for et par år siden har blitt en favoritt for mange av oss. Ikke minst på grunn av trommeslager Veslemøy Narvesen. Narvesen er vel ett av de aller største trommetalentene vi har hatt i dette landet siden … vel, i hvert fall siden alle de andre hakedroppende talentene som har dukket opp i løpet av de siste tretti årene eller så. Vi er noe inn i granskauen heldige i dette landet.

Kongle Trio er i den stadig korona-utsatte finalen i JazzINTRO 2020, den som skulle vært gjennomført her på Moldejazz i fjor. Uansett er nok Kongle Trio av svært mange av oss regnet som en åpenbart sannsynlig vinner av finalen når den en gang blir gjennomført, visstnok etter planen ved Oslo jazzfestival i august.

Foto: Ruben Olsen Lærk.
Pianist Liv Andrea Hauge. Foto: Ruben Olsen Lærk

Uansett leverer Liv Andrea Hauge på piano, Øystein Skjelstad Østensen på kontrabass og Narvesen et sett som virkelig trekker trådene framover, men også bakover. Det er lett å høre koplingene tilbake til den nordiske modaljazzen på 1970-tallet. Det som vel egentlig først og fremst var en svensk-norsk musikalsk utvikling. Denne skandinaviske modaljazzen som var tuftet på post-boppens og Miles Davis’ «time, no changes»-struktur. Det er frijazz, men det er klare time– og harmoni-baserte tyngdepunkt.

Foto: Ruben Olsen Lærk.
Trommeslager Veslemøy Narvesen. Foto: Ruben Olsen Lærk

Kongle Trio er allerede mestere i denne tradisjonen, og evner å pushe den videre. Men dermed viderefører de jo også direkte Jon Christensens mange bidrag til denne musikken. Den skandinaviske modaljazzen vokste fram i stor grad basert på Jon Christensens musikalske forståelse og løsere spillestil. Kongle Trio peker veien framover. Jeg gleder meg!

Besøkt 442 ganger