Red Kite. Foto: Hogne Bø Pettersen.

Om å kjenne sin besøkelsestid

11. mars 2020 var dagen Red Kite dro ut på sin første turné. Dagen etter stengte Norge.

Dagen etter det igjen dro de hjem igjen. Og i går var de i Molde. Red Kite ga ut sitt glitrende, selvtitulerte debutalbum i 2019. Det er surrealistisk å tenke på at det bare er to år siden, for det føles som ti. Hva Even Helte Hermansen (bariton-gitar), Bernt A. Moen (Rhodes-piano), Trond Frønes (bass) og Torstein Lofthus (slagverk) har holdt på med siden deres første turné ble erklært dødfødt er for undertegnede ubegripelig. Det har vært en maraton av for første gang i norgeshistorien det siste halvannet året. Blant annet har vi hatt et strekk på godt over et halvt år, hvor det ikke har vært lov til å øve! Og allikevel høres Red Kite ut som de har øvd i ti år. Ubegripelig!

Supergruppe er i mine ører et litt loslitt begrep. Det er vel bare naturlig at du finner dyktige musikere i bra band, men det er jo ikke nok å være god — gode folk må spille sammen med andre gode folk og ha god kjemi! Hvis du hadde satt sammen et band av for eksempel Bruce Springsteen, Steve Vai, Åse Kleveland og Bono, så skal det mye til om det ikke hadde blitt kalt en supergruppe, men ville det blitt bra? Red Kite har blitt utropt til supergruppe i pressen, men poenget mitt er at vi ikke skal henge oss opp i det, men heller fokusere på det at de har så god kjemi, at det ikke høres ut som et knippe dritgode musikere i det hele tatt, alt smelter sammen til en organisk og inderlig deilig helhet.

Og med det er det litt trist å konstatere at det var skikkelig glissent i Teatret Vårt fredag kveld. Kanskje ikke engang halvfullt. Eller jeg burde kanskje heller sagt “ikke engang kvartfullt”, for halvfullt er fullt i dette covidens år 2021! Det er ikke over!

Til sist skal jeg la være å kjede leserne med en lang utgreiing om det musikalske innholdet. Det var kjempebra! Hør plata sjæl! Se bandet! Takk for meg.

Besøkt 189 ganger