Vår serie om jazzens ligaturer og sådant mere har blitt mottatt med dempet entusiasme i eleverte kretser. Noe annet var ikke å vente. Responsen fra andre, og i denne sammenheng mindre intellektuelt bemidlede miljøer, vet vi foreløpig lite om. Det bryr oss ikke, og det forbauser oss ikke heller.

Foreløpig har vi måttet avvise enkelte innlegg simpelthen fordi de har vært for grunne i analysene og språklig for lettbente og rett på sak. Det kan vi ikke ha noe av. Vi minner om fiskeriministerens kloke maksime fra gårsdagens åpningstale: Jazzen er som havet. Ministeren har forstått at skjult i havets mørke og mangeartede dyp ligger nøkkelen til å forstå jazzmusikken generelt, og jazzens ligaturer spesielt. Den som kun er interessert i å kruse rundt på overflaten når aldri frem til erkjennelsens blanke eufori. Vi har en inkluderende holdning, men det er en grense for vår tålmodighet og raushet overfor ren dumskap, fordommer og nedrigheter. Vårt prosjekt er grunnleggende esoterisk i sin strake ferd mot den absolutte klarhet, og slik vil det forbli.

I gårsdagens artikkel gjennomgikk vi på grundigste vis de semantiske sider av begrepet ligatur. Nå har en vittigpeis her i redaksjonen i Fire flate lansert nok en mulig betydning av ordet som vi finner verdt å kommentere. Ved å legge inn et bindetegn oppstår ordet liga-tur. Hva er det med disse bindestrekene som tidvis snur opp ned på alt? En liga-tur må jo forstås som en eller annen form for reise, og da primært i den hensikt å overvære en fotballkamp, eller en annen sportslig begivenhet der to lag hjemmehørende i en liga gjør opp seg imellom. Alternativt kan ordet liga være selve reisens subjekt, forstått som at det er en liga, eller utvalgte representanter for denne, som er underveis til et eller annet sted i verden, som disse, ligaens representanter, mener tjener et bestemt formål. Og her begynner vanskelighetene.

For hva er en liga i denne sammenheng? Den italienske mafiaen? Den øverste ledelsen i fiskeridepartementet? Den innerste krets i det norske sosialdemokrati? Kan de beslipsede herrer i håndsydde dresser og blankpussede sko som bekler de viktigste styreverv i toneangivende norske bedrifter, kalles en liga? Er den gjengen noen påstår holder kvinnene utenfor i norsk musikkliv en liga? Og hva med festivalledelsen her i Molde, er det en jazzliga? Er en liga synonymt med en klan, og altså noe nærmest odiøst? Spørsmålene er mange og svarene i det blå.

Vi erklærer herved vår aversjon mot bindestreken. Den norske offentlighet er i dag hovedsakelig befolket av det vi vil kalle bindestreks-kjendiser. Vi innser at dette sikkert er gammelmannspreik, men før i tiden var det ingen bindestreker i det offentlig rom. Hvis man hadde gjort seg fortjent til å bli kjendis, var det fordi man faktisk hadde utført en bragd. Ikke nødvendigvis en stor bragd, men likefullt.

Hvis man kastet et spyd lengre enn alle andre, gikk en 10.000-meter på skøyter fortere enn konkurrentene, eller gjorde seg fordelaktig bemerket innen politikk eller kultur, ja, da ble man innlemmet i offentligheten – fortjenstfullt nok. Men slik er det ikke lenger. I våre dager rommer den såkalte offentlighet en bråte med representanter fra almuen som i større eller mindre grad har dummet seg ut som deltakere i et eller annet realityshow. Vi er langt forbi de famøse fifteen minutes of fame. Hva er det nå de heter alle sammen? Jakten på slottet-Bente, hei på deg på fortet-Kjell Ove, Syden-tur-Anne, 71 grader vest-Bjarne eller Paradis-Petter. Og så bortetter. Fordi det ikke gir noen mening å tituelere disse menneskene med vanlig fornavn og etternavn, må det tys til bindestreken for å spore forbindelsen. Det er en uting, og her i Fire flates redaksjon vil det aldri ramle oss inn å begynne å skrive trompet-Miles eller jazzvokalist-Sidsel eller festivalsjef-Anders eller…

Begrepet liga-tur kan derfor ikke tas opp i vår serie om ligaturer i en historisk kontekt.

Død over bindestreken.

Besøkt 1 ganger
Previous post

Fem på jazzen - tirsdag

Next post

Dagens frivillig

Christen Hvam

Christen Hvam

1 Comment

  1. Avatar
    18. juli 2014 at 12:31

    Jeg er SKUFFET, Christen!
    Nå har jeg gledet meg i mange dager til dine videre lærde utlegninger om ligaturer m.m. udi typografiens verden. Og så er det stopp etter bare to innlegg?!?
    Hvor bliver de sentrale diskursene om
    * ligaturer og kerning – to sider av samme sak eller pest og kolera?
    * kegelens betydning for meningen med livet,
    * franske og andre horungers liv og levned,
    * antikva eller grotesk, et eksistensielt valg
    * alt for stor og liten, versaler og minuskler
    * osv.