Folk har behov for å feire, komme bort fra hverdagen og berike seg med overskridende opplevelser. Men hva var en festival egentlig, sånn helt fra starten av?
Ordet festival betyr bokstavelig talt “slutten på fasten”, festi vale, men det er tvilsomt om veldig mange på Moldejazz nettopp har vært gjennom en fasteperiode. Og hvorfor eksisterer det så mange festivaler? Hver eneste by og bygd i Norge, nesten hver rundkjøring har snart sin egen. Tidligere var festival knyttet til religiøs feiring, eller til ritualer rundt innhøstingen. Dagens moderne mennesker kan feire så å si hva som helst i form av en festival. I Spania har de en egen festival der de bader i tomater, i Molde bader vi i jazzmusikk. Framveksten av de titusener av festivaler erstatter religionen og de agrikulturelle tradisjonene, for også vi moderne, sekulariserte ateistmennesker har behov for fester og fenomener som overskrider hverdagen. Vi har ingen gud lenger, men vi har alltids Miles Davis. Vi faster ikke lenger, men vi kan alltids danse streetparade.

Da den spinnville idéen om Moldejazz en gang ble født, var det ganske sikkert fordi gründerne ville finne på noe vilt og galt som kunne overskride virkeligheten. De ville feire sin favorittmusikk og sine helter, og det i en liten kystby på Vestlandet, som hverken hadde flyplass eller vinmonopol! Snakk om folk med tro på seg selv! De aller første festivalene i Molde hadde sjelden mer enn én utenlandsk musiker på plakaten, regelen var en solist som så spilte med forskjellige norske komp. Sakte, men sikkert har festivalen vokst til et fenomen med enorme millionbudsjetter, som inkluderer hele regionen, og alle samfunnsgrupper.

Jazzfestivaler i dag er musikk og tivoli. I min barndom var tivoliet en lokal lykke som ble arrangert i den nærmeste parken. Der kunne vi skyte med luftgevær, kjøpe sukkerspinn og spille tombola. Hverdagen ble overskredet med spektakulære fenomener, det kostet litte penger, men alle var glade. I dagens Molde er tivoliet langs hovedgata: Gud er ikke der, men du kan få kjøpt Buddha-statuer, kitschmalerier og elgburgere. Det koster litt penger, men alle er glade. På festivalprogrammet står musikerstjerner som skal sørge for virkelighetsoverskridende opplevelser, musikken, ikke sant, musikken, den som skal løfte oss ut av det traurige, det er den draumen me ber på, at noko vidunderleg skal skje, at det må skje, at tida skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at berget skal opna seg, at kjeldor skal springa, at draumen skal opna seg.*

Gjør våre musikkopplevelser på festivalene dette? Eller er de bare gjentagende ritualer, kalkulert etter antatt antall solgte billetter, og antagelser om hva folk vil ha? Går vi på konsert bare for å høre noe vi har hørt før, oppleve noe vi har opplevd før, eller går vi dit fordi vi ønsker å møte noe helt, helt nytt? * etter Olav H. Hauge

Besøkt 1 ganger
Previous post

SOT – balkantubaprogmetall i Parken tirsdag

Next post

Formann: Songen om Gaza

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø