Dybdahls hav

Thomas Dybdahl lød som om han hadde lånt øre til fiskeriminister Aspaker: “Jazz er som havet.” Han spiller ikke jazz. Men å lytte til ham, er som å synke ned i svalt hav.

Dybdahl hadde knapt rukket å introdusere sin kompanjong fra forna dar, Ola Kvernberg, før himmelen åpna seg. Det pøsregna ikke, men sila ned, hele Dybdahls sett til ende. Og det skal moldepublikum ha; de er ikke noe godværspublikum. De støtta gutten fra Lura i Sandnes til den store gullmedalje, og responsen var gjensidig.

Han åpna i duospill med Kvernberg, og før jeg hørte at de spilte “Still My Body Aches”, trodde jeg de skulle gjøre en cover av “Mr. Bojangles”. Vakkert. Sødmefylt.

Dybdahl holder seg med et stort band. Tre gitarer (en av dem tidvis keyboardist), trommer, bass, Hammond B3, og for anledninga altså fiolin. Det er muligens ingen populær sammenheng hos Dybdahls yngre publikum, men på sitt beste minner de meg om en kloning av Dire Straits og Coldplay. De spiller så stødig, og lyden er så “stor” – og vit at når jeg sammenligner med Dire Straits, så er det i mine ører en definitivt kompliment. Jeg likte Mark Knopfler, hver gang han arrangerte en ti minutters intro til “Romeo And Juliet”.

Forsøket på allsang i “Sometimes It’s Hard to See” ble sånn passelig vellykka, mens “You” var pur nytelse – enda langsommere enn Eric “Slowhand” Clapton i “Wonderful Tonight“.

Klart for Jarle Bernhoft. Helt aleine. Litt mystisk kanskje, to-tre måneder etter at han ga ut sitt tredje soloalbum, “Islander” – et album som jo er spilt inn helt og holdent på gamlemåten, uten tekniske dikkedarer av noe slag.

For Bernhoft solo er tekniske duppeditter så det holder. Hvor mye som fins på tape, og hvor mye han greier å sample live er ukjent for meg. Men det låter fint! Bernhoft er nesten like mye sitt eget orkester som Bjørn Berge.

Jarle Bernhoft er Artist med stor A. Han uttrykker en selvsikkerhet, en type selvbevissthet, på scenen som fikk hun jeg sto ved siden av til å hviske. – Jeg tror ikke han kan være enkel å bo sammen med!

Men kanskje er det helt motsatt – at han tar ut alt på scenen, og ellers er omgjengeligheten sjøl?

Forrige gang han spilte i Molde var 22. juli 2011 … Han mintes “den mest forferdelige dagen i livet” med en flott versjon av “Stay With Me”.

Bernhoft avslutta sitt sett til vill jubel i tospann med Timbuktu, hvorpå skåningen tok over scenen med sitt dyktige band – alle ulastelig antrukket i svarte joggedresser med gule striper, bandlederen sjøl med gul hatt.

Han er en fantastisk entertainer, og det er én sak jeg aldri kommer til å skjønne når det gjelder hiphop-bransjen: Hvordan er det mulig å huske all denne teksten?!

Timbuktu gjesta Molde for tredje gang, og det vil være en lykke for framtidige festivaler om han får stempel som gjenganger i Molde. Hiphop’ens John Scofield i Romsdalen, OK?

« ‹ 1 av 2 › »