Reflections in Cosmo starter ferden med Kjetil Møsters saksofon som rungende tåkelur. Finner de frem i stjernetåka?

Hva kan man egentlig forvente når Ståle Storløkken (tangenter), Hans Magnus Snah Ryan (gitar), Thomas Strønen (perkusjon) og Kjetil Møster (saks) kaster loss i romskipet Reflections in Cosmo? KOSMISCHE MUSIK! Eller kraut-rock, som man kalte de drøye 70-tallsbandene med enda drøyere sanger og romfartsinspirerte konsepter, ikke sjelden av tysk opphav. Det var iallefall min forventning, og stort sett ble den innfridd.

Reflections starter ferden med stor festivitas og en heidundrende feiring av første take-off. Tonen er satt for en eventyrlig ferd! Møster og Snah spiller på dekk mens Storløkken og Strønen holder kursen stø og motorene i gang. Passasjerene er ekstatiske!

Men som alle romfarere vet: Det store problemet med kosmiske utfarter er at i lange partier skjer det ingenting. Rommets tomhet er ingenting å spøke med. Og etter at reisefeberen har roet seg litt, befinner vi oss i roligere farvann. I gangene på Reflections kan man støte på passasjerer som innrømmer at de kjeder seg litt, selv midt oppi det store eventyret de er med på.

Etterhvert får Strønen og Storløkken entusiasmen opp igjen, med et konsept de kaller Strønklang. Denne avarten av kosmische musik speiler tilbake på musikken man spilte på skuter som Food og Humcrush i forrige århundre, og etterhvert er entusiasmen tilbake. Og når ting først skjer, er stemningen upåklagelig. Skuta har tidvis et driv av en annen verden, og påfører oss mer bakoversveis enn man skulle tro var mulig i vakuum.

foto: Camilla Grünewald

Mannskapet på jobb. foto: Camilla Grünewald

I perioder kan man finne mannskapet sittende og tukle fredsommelig med sitt, mens Møster spiller litt for seg selv på brua. Men etter hvert går det opp for passasjerene hvilket eventyr dette kan bli. Landlov på planeten M’tor Psi-Cho bør nevnes, da den har et landskap som ligner veldig på Lademoen i Trondheim. Snah leder oss dit gjennom stjernesus, under kraften fra en årgangsmotor lånt fra romskipet Heavy Metal Fruit.

Slik er det på reisene til stjerneskipet Reflections in Cosmo. Vil de finne frem til slutt? Vil flere kunne ta turen i fremtiden? Det får vi håpe. Om man strammer opp underholdningsprogrammet litt midtveis, kan dette ende opp som en legende i romfarten. Kanskje vi en gang i fremtiden vil fortelle tipp-tipp-tipp-oldebarna om den gangen vi var med på jomfruferden, kanskje kommer vi aldri tilbake. Vi er her ute ennå.

Besøkt 49 ganger
Previous post

Sjølvsnakk

Next post

Inntrykk fra Foto-workshopen

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve