Ja, de er fra Brooklyn, De er samspilte, og gjennomproduserte. De spiller fusion som tenderer til funk og de er mange. De er rett og slett Snarky Puppy.

Helt fra jeg fikk vite at dette bandet var booket på festivalen har jeg gått rundt og gledet meg til denne konserten. Det er nok ikke kredibelt nok i visse kretser å digge slike konsepter, men jeg innrømmer det: Jeg digger det. Jeg liker flinke folk som spiller godt sammen, har catchy fraser, og samtidig er veldig tilstede på scenen. Bandet vant tidligere i år en Grammy for beste r&b-gruppe, og konseptet ligger og balanserer i dette segmentet, men tenderer mer over i funkens verden. Det tolv mann store bandet er en massiv enhet, der groovet er framtredende, ypperlig ledet av en oppglødd Michael League, bassist og primus motor.

Snarky Puppy er et livefenomen. De spiller inn mye av stoffet sitt med publikum i studio, noe som ifølge dem selv gjør opptakene mer autentiske. De skal kunne spille live det de gjør i studio. Med ni album er bandet slett ikke nye i musikkverden, men Norge har kun hatt ett besøk tidligere.

Shaun Martin er vitalt tilstede på scenen Foto: Emil Marøy

Shaun Martin er vitalt tilstede på scenen
Foto: Emil Marøy

Teatret Vårt var fullsatt. Jeg stod mesteparten av konserten oppe på galleriet, og fikk med meg den ekstatiske massen nede i salen. Det var tydelig at mange hadde god kjennskap til bandet,og mange både sang og klappet med under mesteparten av konserten. Ett øyeblikk jeg nok vil huske, er når Michael League skal til å spille solo på bassen sin, og publikum begynner å klappe på to og fire. Etter hvert utvikler denne klappingen seg, da noen velger å klappe en annen rytmikk. Da får Michael fot, tar med seg resten av bandet og bygger videre på publikums rytmikk.

På en av de siste låtene fikk bandet med seg en gjestesolist. Ingrid Jensen, trompetisten som i kveld skal spille med Terri Lyne Carrington i Bjørnsonhuset, dukket opp fra venstre flanke og kjørte et kor som løftet taket på Teatret Vårt. Ingrid er en solid trompetist, med et trøkk og et register som legges merke til. Etter soloen ble hun med bandet på en låt til, men da som en del av blåserekka.

Så, ja dette var bra. Det var utrolig bra, for meg og for samtlige som valgte å gå på denne konserten.

Besøkt 2 ganger
Previous post

I natt var verden et stille sted

Next post

Flatelangs torsdag

Jan Inge Tangen

Jan Inge Tangen