O salige skaper, O himmelske fryd. Jeg har vært i Domkirken og hørt på salmetolkeren Solveig Slettahjell, og i natt var verden et stille sted.

 

Dette er ingen anmeldelse, det er en høysang. Jeg har vært til stede under en konsert som for alltid vil bære tidløshetens vannmerke. Materialet er hentet fra fjorårets plateutgivelse, Arven, der Slettahjell tolker 13 ulike salmer. Hun er oppvokst i et hjem diakonalt preget av kristendom, og disse salmene har hun båret med seg hele livet, de ble sunget i familiekor, ungdomskor og solo. Samtidig er dette sanger som har fulgt folk til døpefonten, i konfirmasjonsundervisningen, til alters og til graven i generasjoner, og er således viktige lydspor i våre alles liv.

Når prestedatteren Slettahjell har tatt tak i dette materialet, og formidler det med en slik inderlighet og innforlivelse, er det derfor som å komme hjem.
– Man kan nok si at jeg falt i salmegryta som barn, forteller Slettahjell med et smil til et usedvanlig lydhørt publikum i en Molde Domkirke fullsatt til randen. Og de kommer på rekke og rad, noen kjente og andre, for meg helt ukjente, sanger fra salmebøkenes gudfryktige univers: Jag kan icke räkna dem alla, Velt alle dine veie, Hjemme i himlen – og så mange andre.

Noen av dem blir fremført kun med tonefølge fra en tidvis både agressivt og mykt spillende Tord Gustavsen på flygel, andre der også Sjur Miljeteig bidrar med sine sprø og vare trompettoner, og Nils Øklands fele som gir flere av fremføringene et strøk av folkemusikk. Men først og fremst befinner arangementene seg, i all sin sofistikasjon, i et mykt jazzleie, noe som kler salmene godt, og som bidrar til å tydeliggjøre tekstene. Lyden er glimrende, og kirkerommets fremragende akustikk hvelver en vid himmel over disse sangene.

Men faren ligger jo i at dette kan bli for likt, at det blir for lite spenn og kontrast i fremføringene. Det som derfor kanskje imponerte mest var Slettahjell og hennes medmusikanters evne til å variere uttrykket fra det melankolske, dvelende, nesten meditative i enkelte sanger, til den eksplosive, gladlynte og ekspressive følelsen av gospel i andre.

Nevnes må i aller høyeste grad også Fuglset Mannskor. Mannskoret bidrar fint under konserten, både alene, og i samklang med Slettahjell og hennes band.

Solveig Slettahjell med Fuglset mannskor. Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Solveig Slettahjell med Fuglset mannskor. Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Jeg kan ikke vite hva som skjedde med de vel 500 tilhørerne nå som det hele er over og prosjektørenes lys igjen er stemt i svart.
Kanskje noen kommer sammen og holder rundt hverandre for alle første gang i verden.
Kanskje noen bare rusler tankefulle rundt i gater der våt asfalt speiler en stjerneløs natt.
Kanskje et eldre ektepar stopper opp et sted på veien hjem og kysser hverandre under lyktestolpelyset.
Kanskje noen finner nytt mot i stillhetens lette skritt gjennom den klebrige nattens mørke slør.
Kanskje noen føler at enkelte ganger er livet mer enn et heseblesende kappløp med undergangen.
Kanskje noen gråter for Gazas barn.

Jeg kan ikke vite. Men kjølstripen etter Solveig Slettahjells galeas lyser fortsatt morildblått med en hemmelig styrke. En stemme bruser under overflaten – som en blomst i timen før daggry.
I natt var verden et stille sted.

Besøkt 3 ganger
Previous post

Chet på norsk i Alexandraparken

Next post

Ingen valpefakter på Teatret Vårt

Christen Hvam

Christen Hvam