Med gaffel gjennom Moldejazz 2014

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Molde er verdens minste by! Det er ingen antagelse fra en som kommer dinglende med kamera rundt halsen og journalistblokka i hånda en gang i året, men fra en som følger festivalen tett gjennom hele året via det lokale Pravda.

I Molde finnes det flere konger enn i et gjennomsnittlig kongelig bryllup i England. Her kjenner alle hverandre, og alle, absolutt alle, vet hva som er den rette vei for Moldejazz framover.

Festivalen ble i år ild-dåpen for den nye festivalsjefen Anders Eriksson. Han kom til «Andeby» med sine egne visjoner og ideer, som dessverre for han, ikke passet helt inn i de tankene folket som deler formiddagskaffen sin på Molde Bakeri, eller som frekventerer byens jazzklubb, har.

Det startet egentlig når Eriksson gikk ut og annonserte at man hadde booket Ylvis på Romsdalsmuseet. De gamle, lokale representanter for jazzpolitiet raste. På sosiale medier har festivalsjefen vært utsatt for en temmelig ublu drittslenging som, etter min mening, bare har vært egnet til å vekke avsky. Folk i byen har hatt heftige diskusjoner om festivalen, noe som i og for seg er bra, men å fokusere på ett arrangement som kunne bringe såpass mye penger i kassa at man i tillegg kunne presentere ett godt jazzprogram, ble rett og slett ikke godtatt.

I tillegg så snakker Moldejazz (og mange festivaler med dem) om at man vil rekruttere et yngre publikum til festivalen. Dette i samme åndedrag som man legger ned jazzcampen, prisene på hotellrom skrus i været og en duggfrisk koster godt over en middels industriarbeiderlønn.

Rett oppi bakken ligger gamle Molde Stadion. Her burde det være mulig å opprette en festivalcamp, campingvogner i løpebanen og telt på gressmatta.Det er ypperlige sanitærforhold i Idrettens Hus, så alt skulle ligge til rette for en billig overnattingsmulighet for det unge publikummet.

I tillegg kunne festivalen tilby pakker, som man for eksempel gjør på Hove-festivalen, hvor man får teltplass eller en campingvogn + festivalpass for en relativt billig penge.

Men hva så med det musikalske, som tross alt er det viktigste på en jazzfestival?

Jeg har ikke rukket over alle konsertene. I hovedsak har jeg forsøkt å få med meg minimum to konserter pr dag. Men det som slår meg først og fremst, er alle de utrolig dyktige unge musikerne som har spilt på scenen i Alexandraparken, som for eksempel bandet Columbic. Utvilsomt musikere vi kommer til å høre mer fra.

Av de «ordinære» konsertene havner Sidsel Endresens samarbeid med gitaristen Stian Westerhus høyt på lista.Det samme gjør Kristoffer Lo og Trondehim Jazzorkesters bestillingsverk, Swedish Azz og Eviyan med Iva Bittova og Sandeep Das. Svenskene i Motif i Alexandraparken var tøft, morsomt og nytt, og Tom Harrells bopkonsert i Bjørnsonhuset på tirsdag ga oss den amerikanske musikktradisjonen slik den skal presenteres.

Det ligger helt klart noen utfordringer på lur før man starter planleggingen av Moldejazz 2015. Noen bør få irettesatt småkongeveldet, og kanskje prøve å få istand et massivt samarbeid mellom lokalbefolkning, næringsliv og festival, slik man har klart på Kongsberg jazzfestival, som i år nesten doblet billettsalget fra forrige rekord.

Uansett, jeg har hatt nok en strålende fin Moldejazz. At værgudene ikke liker Moldejazz må man bare leve med, og det er så langt fra den viktigste utfordringen til festivalen. Nå gjelder det å samle kreftene om felles mål. Ha litt flaks med de store, utenlandske bookingagentene, og jeg er sikker på at vi kan glede oss til en ny, strålende uke i Molde i juli neste år.

Vi baksnakkes!