La kunstnerne være idioter

Min første innkjøpte jazzskive het Chick Corea – Return To Forever.

Jeg har den ennå. Nå er det mer enn førti år siden jeg fant den hos Imerslund Musikk, alle musikkfrikenes vannhull i gågata Strøget i Oslo. Utgitt på ECM, produsert av Manfred Eicher, innspilt i New York, lydmann Tony May. LP-coveret er et foto i duse farger, med en sjøfugl som svever over et grønnblått hav. Musikken har jeg i meg ennå.

Stanley Clarkes kontrabass, det råeste bass-spill jeg hadde hørt. En bassens stormester, tre og en halv meter høy, med afrostyle hairdo, et levende kraftverk som trakterte verdens mest hålligångfunky elbass når du snudde skiva. Airto Moreiras trommer og perkusjon, flytende over, inni og utenpå musikken, iblant klovneaktig, så hissig, latinamerikansk, varmt.

Joe Farrells saksofon, lokkende, groovy, fløyelstøft. Eller tverrfløyta, et instrument jeg på den tida kjente best fra Focus og Jethro Tull, men som i Farrells hender malte helt andre landskaper. Flora Purims vokal, en sensuell vulkan av en dame som praktisk talt synger med hoftene. Ikke alltid på tonen, langt ifra, men med hennes rike brasilianske gaver til oss frosne nordboere tilga vi henne alt, på samme måte som vi tilgir visse brasilianske fotballspillere det aller meste. Lytter du til de fire eller fem ekstra takes av What Game Shall We Play Today? på reutgivelsen av Coreas neste skive Light as a Feather, hører du hva jeg mener. Tonene vil seg ikke for henne. Hun bommer på alle takes. Men vi tilgir, i Jesu og alle andre profeters navn, og tenker at det er faen ikke alle som klarer å synge med hoftene.

Chick Coreas el-piano. Hva er det med den mannen? Det fins ingen ord som kan beskrive en så versatil musiker og komponist. Han svømmer som en fisk i en hver sjanger. Gi ham et klaviatur, og han kan fly rundt planeten på det. Gi ham en tone, og du får en million toner tilbake. Return To Forever skulle senere bli navnet på et av de spenstigste fusionbandene denne planeten har hørt. Sporene La Fiesta og Crystal Silence har Corea siden gjort i utallige forskjellige versjoner live og på skiver, blant annet med vibrafonisten Gary Burton.

I førti år har verden lyttet til Chick Corea. Jeg håper det blir noen tiår til. At mannen bekjenner seg til den såkalte scientologien, interesserer meg omtrent der ryggen slutter. Så lenge ingen kvisete tullinger stapper et e-meter ned i halsen på meg og skal måle stressnivået mitt på Karl Johan, kan Chick Corea være så scientolog han bare vil. For meg må han gjerne tro på det flyvende risottomonstret, eller aztekernes guder, eller syndenes forlatelse gjennom tørr kjeks i en kirke.  Så lenge han har skapt det han har, og leverer som han gjør, er det bare musikken som teller. Skulle vi ikke lese Rolf Jacobsens dikt, høre på Prelude to the Afternoon of a Faun av Debussy, eller nyte Hamsuns romaner om Benoni og Rosa? Jo, vi skal det. Hele tiden. Kunsten og mennesket er to forskjellige størrelser. I tilfellet Chick Corea, som Hamsun, Debussy og Jacobsen, er verkene evige. Idiotien er bare kortvarig. Så ja – Return to forever. La kunstnerne gjøre idiotiske ting og tenke latterlige tanker. Jeg vil bare høre på poesien og musikken. Politikken tar vi en annen dag.