Mats Olof Gustafsson er en straks femti år gammel sprø og vill gærning fra Umeå i länet Västerbotten i nordlige Sverige. Selverklært vinyloman og diskaholiker og manisk i alt som opptar ham. Noe alle som har sett ham på en scene er fullstendig klar over.
I år kommer han til Moldejazz som Artist-in-Residence. Fire Flate gir i denne artikkelen en presentasjon av musikeren Mats Gustafsson.
Hans musikk er etterspurt over hele verden og han gir av seg selv til alle som vil ha. Musikk handler for ham om å dele, på alle mulige nivå – å dele, lytte og vekselvirke. Kan du lære å lytte fritt, så kan du også lære å spille fritt. Da kan du mestre det å tenke fritt – og de, endelig kan du handle fritt.
– Det er grunnen til at jeg spiller denne musikken, sier han. – Det er i seg selv en politisk handling. Å dele handler om politikk. En politikk jeg liker. Derfor deler jeg.
Fritt, men ikke kaotisk. En vanlig misforståelse er at om du ikke kjenner igjen de vanlige strukturene fra musikk,
med horisontale linjer – melodier, og vertikale harmoniske relasjoner, alt utfoldet over en tidslinje som er strukturert i gjenkjennelige rytmer, så er det frijazz – eller støy. Fri musikk er ikke musikk uten strukturer.
La deg utfordre
Men strukturene kan være noe annet enn de du er vant med. I så fall la deg utfordre og du kan lære noe nytt. Sannsynligvis vil mye av det du kommer til å høre fra Mats Gustafsson være mye mer rytmisk, harmonisk og melodisk tilgjengelig enn du tror, om du ikke kjenner musikken hans.
Da tegneserieikon og ihuga platesamler Robert Crumb – kjent i Norge fra Gateavisa og faren til Fritz the Cat og tegneseriebladet Weirdo – møtte Gustafssons musikk, beskrev han det som tortur av en saksofon i et takke(?)-brev etter at Gustafsson hadde sent ham et utvalg av sine plater.
«I was kind of shocked at what a negative, unpleasant experience it was, listening to it. I just don’t get it. You actually go on TOUR with that stuff. Wow. People actually… sit… and… LISTEN…to that. I mean, they even PAY… PAY to hear that stuff. And then LISTEN. Unbelievable.»
Dette er musikken til han som i 2011 fikk Nordisk Råds musikkpris! Robert Crumb er en dem som hadde trengt å la seg utfordre. Til å gi slipp på noen egne fordommer.
Jeg skal innrømme like godt først som sist: Jeg elsker musikken til Mats Gustafsson. Kall det støy, energijazz, pønkjazz (for MG har mye av pønker’n i seg) – kall det hva du vil. Jeg kaller det medrivende musikk – musikk som tvinger deg til å involvere deg. Vakker musikk.
Velger du å stå utenfor, vil du aldri skjønne den. Det er som et kvantemekanisk usikkerhetsprinsipp. Vi husker alle Werner Heisenberg i NRK-serien om tungtvannsaksjonen på Vemork ved Rjukan. Det var han som slo fast at posisjon og bevegelse til partikler ikke lot seg bestemme samtidig (dette er faget mitt, så har du flere spørsmål om dette er det bare å spørre!) på liten skala. Eller sagt på en annen måte, tolker du disse mikroskopiske fenomenene på tradisjonell, klassisk måte – beskrevet som objektiv – mister du totalt poenget og forståelsen.
Mats Gustafssons usikkerhetsrelasjon er at analyserer du musikken på klassisk måte, med tradisjonelle musikk-teoretiske verktøy, plasserer du deg som en ekstern observatør som ikke skjønner noen ting. Går du derimot inn i den – og involverer deg i den – endres musikken-slik-den-framstår-for-deg og du selv. Men da gir den også mening. Og du vil begynne se skjønnheten i den.
Hans musikk er dypt forankret i jazzhistoria. Elementer fra Duke Ellington, John Coltrane, og ikke minst Mats Gustafssons svenske helter. Men som også siterer fra og utnytter både nyere og historisk rock. Musikken har det elementet som er helt essensielt i all jazz og improvisert musikk: En uavlatelig søken etter å overskride eksisterende sjangere og hente impulser fra alt. Jazz er ingen sjanger. Den overskrider og blander sjangere. Den er en metode, en tilnærming til det å utøve musikk. Den er en meta-sjanger.
Musikk er livet!
Selv om han kan klovne, er det ingen tvil om at Mats Gustafsson mener alvor med sin musikk,
– Jeg ville heller arbeide på en bensinstasjon og lage den musikken som jeg ønsker – som jeg må lage. Jeg kan kun spille musikk som utfordrer meg og som utvikler meg som person og som musiker. Musikk som gir meg nye perspektiver – med hjelp av andre. Musikk og kunst er alt for alvorlig for at jeg kan kompromisse på det.
Han har et reiseprogram som ville gjøre selv en markedsdirektør i Procter & Gamble svimmel. For et par år siden sto jeg utenfor Plassen her i Molde og slo av en prat med saksofonisten Evan Parker, som også har spilt med Gustafsson mange ganger. Vi hadde snakket om våre møter to uker tidligere under Kongsberg-festivalen. Da fortalte han meg følgende fornøyelige og typiske lille historie.
Han hadde stått på Gardermoen på vei til Moldejazz sammen med Xavier Charles som var her med sitt «norske» band Dans les Arbres. – Har du vært her før, spør Charles, mens han beundrer de svungne bjørkesperrene oppunder taket. – Joda, svarer Parker, sist for en uke siden på vei hjem fra Kongsberg.
– Og, fortsetter Parker, – om du står akkurat her i ett kvarter, vil Mats Gustafsson eller Paal Nilssen-Love komme løpende forbi.
Og joda, riktignok tok det tjue minutter, forteller Parker meg, så kommer Mats og Ingebrikt Håker Flaten stormende forbi.
Den signifikante andre
For Mats Gustafsson er interaksjonen med andre musikere og med publikum en helt sentral del av musikkutøvelsen. Det tør være velkjent at han og Paal Nilssen-Love – en tidligere Artist in Residence i Molde – står hverandre nær. Av og til kan de nesten framstå som siamesiske tvillinger.
Første gangen jeg ble oppmerksom på Gustafsson var på midten av 1990-tallet. Og det fordi jeg hadde blitt fascinert av en ung amerikansk saksofonist fra Chicago, og som plutselig dukket opp i Skandinavia.
I hjembyen Umeå hadde Gustafsson etablert en frijazz-trio ti år tidligere – AALY trio tok han med seg til Stockholm da han flyttet dit. Med bl.a. Kjell Nordeson på trommer og etter hvert Peter Jansson på bass.
Fra 1996 var trioen så godt som en fast kvartett. Fordi det var en Chicagoboer som var på jakt etter nye inntrykk. Han fant dem i Mats Gustafsson. Trioen ble da kjent som AALY Trio + Ken Vandermark.
Med det kom Gustafsson også i kontakt med det unge avantgardemiljøet i Chicago. Ken Vandermark fortalte meg for noen år siden hvordan kontakten ble opprettet. Vandermark beskrev sin situasjon rundt 1995;
– Jeg var i ferd med å bli puttet inn i en boks – musikalsk sett. Det ville jeg ikke. For meg er drivkraften nyskapingen, utviklingen, det å finne nye måter å komme videre på. Jeg måtte finne meg selv.
– Et uttrykk for den prosessen hvor du fant deg selv antar jeg skjedde da du traff Mats Gustafson i 1996 under hans turne med AALY Trio og ble med på en turne i Sverige i desember det året. Etter det ble du vel på mange måter et fjerde medlem, en slags fast gjest, av trioen?
– Ja, det gjorde jeg.
– Du og Mats fant hverandre raskt. Lars Göran Ullander i jazzredaksjonen i Sveriges Radio beskriver dette som et møte mellom to sjelefrender. Det synes som dette møtet var viktig for din utvikling også?
– Absolutt. Det er overhodet ikke noe spørsmål om noe annet. Jeg hørte Mats første gangen i 1994. Jeg satt i en bil med John Corbett, som var sentral for Chicago-scenen på 1990-tallet. Han sa at dette må du sjekke ut, og så satte han på en kassett med sopransaksofon. Her var en som hadde utvidede teknikker og lyd, men som også bearbeidet time. Jeg kunne høre at det ikke var en amerikaner. Men ikke mer. Det var første gangen jeg hørte Mats.
– Corbett fikk Mats til Chicago det samme året. Vi startet å spille sammen umiddelbart og fant hverandre. Vi har parallelle interesser, samme alder, han var interessert i amerikansk musikk, tilsvarende min interesse for europeisk musikk. Vi er begge saksofonister og vi begge elsker å utfordre hverandre.
– Mats introduserte meg til det skandinaviske nettverket. Og massevis av musikk som jeg ikke kjente. Gjennom ham traff jeg Ingebrikt Håker Flaten en gang Peter Jansson ikke kunne stille opp. Gjennom Ingebrikt møtte jeg Paal Nilssen-Love.
– For meg viser dette hvor viktige alle disse fascinerende nettverk, menneskelig kontakt og forbindelser for kreativ utveksling er. Ja, så Mats er svært viktig for min utvikling og mitt kreative liv.
Chicago og Skandinavia
Mats Gustafsson ble raskt et sentralt medlem i miljøet hvor Peter Brötzmann var en viktig leder. Jeg husker fortsatt konserter på Blå i Oslo med Peter Brötzmanns Chicago Tentet hvor Gustafsson styrer og former treblåser-rekka.
Med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten skapte han trioen The Thing i 2000. Med denne krafttrioen, hvor han og Paal Nilssen-Love etterlater til sammen minst femten liter svette på scenen, har han evnet å utvikle et helt nytt publikum for moderne improvisert musikk. Allerede fra tidlig på 2000-tallet var det overhodet ikke uvanlig for denne etter hvert tilårskomne skribenten å stå ved scenen sammen med en haug med folk som kunne vært mine barn.
Bandet startet ut med å gjenskape Don Cherry-komposisjoner, men har spredd seg i mange retninger siden den gangen – her fikk du like gjerne PJ Harvey-låter som Frank Lowe. Etter hvert var en viktig arbeidsmodell for The Thing å invitere gjester. En av de aller første var multi-instrumentalisten Joe McPhee. Ett av prosjektene som jeg husker som fantastisk – blant annet for rekrutteringen av unge – var samarbeidet mellom The Thing, Joe McPhee og Cato Salsa Experience.
Etter det har vi fått en serie samarbeid, med bl.a. den britiske bassisten Barry Guy – som vi vil møte på Break of Day in Molde-konserten lørdag morgen, og Sonic Youths Thurston Moore.
Men så kom samarbeidet med Neneh Cherry. Vi er mange som husker en konsert i Teatret Vårt på Plassen som virkelig tok av. Her var alle generasjoner fra barn til oldeforeldre som fikk fot og lot seg rive med. Selv for denne etter hvert blaserte reporter sitter denne konserten fortsatt i ryggmargen.
I år får vi altså møte The Thing med en annen av deres gamle favoritter. Og en av våre egne gamle favoritter. Gitaristen James Blood Ulmer dukket opp på radaren på 1970-tallet, blant annet med bakgrunn fra Ornette Colemans band. Han ble kjent for en spillestil som var funky, soulful, dirty, blues. Et bilde som har blitt brukt er at det lyder som Albert Ayler møter Robert Johnson.
The Thing har spilt Ulmer-låter flere ganger, men dette er første gangen vi får høre trioen med mesteren sjøl. Jeg gleder meg, dette kan bli stort. Større enn stort!
Huset brenner!
Trioen Fire! med Gustafsson, Johan Berthling og Andreas Werliin startet med at klubbeier og plateprodusent Conny Lindström langt på natt skulle plukke ut sitt drømmeband. Etter en engangs-konsert lagde de plate. Og resten er historie.
Trioen ble en stor suksess, ikke minst for musikerne. Så for fire år siden fikk noen en ide langt på natt igjen. Hva med å sette sammen alle våre venner og spille det vi virkelig liker? Det ble mastodonten Fire! Orchestra, med eliten av svenske jazzmusikere samlet i ett band.
Umulig å booke skulle man tro, men orkesteret eksisterer fortsatt og har produsert i alt fire plater. I en ny versjon kommer de til Moldejazz og gjør åpningskonserten på mandag kl 1800. Konserten blir norgespremiere på stykket «Ritual» av Fire! og Mariam Wallentin, med tekster av Erik Lindegren og Mats Gustafsson.
Mangeårig aktør ved Moldejazz og innehaver av Molderosen Jan Granlie skrev om deres konsert i København lørdag 11. juli – i går kveld når dette skrives – se salt-peanuts.eu:
«Vi skrøt mye av Fire!Orchestra i gårsdagens rapport. Men at de skulle vokse seg enda sterkere i dag, hadde vi ikke engang drømt om. Allerede fra første tone, var det tydelig å merke at her hadde man snakket sammen siden i går. Det var fullt pes og en vanvittig energi i det fantastiske, svensk/dansk/norsk/finske «storbandet» jeg ikke kan huske å ha hørt før.
Anna Högbergs soloer, Mette Rasmussens energi, Per-Åke Holmlanders fantastiske tubaspill, Martin Hederos vanvittige Fender Rhodes-groover, Johan Berthlings basslegging, Jonas Kullhammars bass-saksofon, og den utomomjordiske vokalen til Mariam Wallentin og Sofia Jernberg… Alt var på plass slik vi aldri har hørt det før! En aldeles vanvittig energi og vitaliet, og en konsert som vil bli stående for evigheten, hvis man da ikke overgår seg selv på Moldejazz på mandag».
Kommer du i Bjørnsonsalen mandag 13. juli vil du få svaret.
Konserter med Mats Gustafsson under Moldejazz 2015:
Mandag 13.7. kl 18:00 Fire! Orchestra – Bjørnsonhuset
Tirsdag 14.7. kl 22:00 Mats Gustafsson & Colin Stetson – Storyville – AVLYST
Onsdag 15.7. kl 14:00 The Thing feat. James Blood Ulmer – Teatret Vårt
Fredag 17.7. kl 21:00 Peter Northug Tribute Unit – New Instruments in Jazz and Sports – a New Piece in 4 Parts (of Gold) – spesialskrevet for Molde Jazzfestival 2015 – Teatret Vårt
Lørdag 18.7. kl 07:00 Break of Day – Daybreak of – Day of Break– Barry Guy – kontrabass, Maya Homburger – barokkfiolin, Erik Carlsson – perkusjon, Anders Nyqvist – trompet – Reknesparken
Lørdag 18.7. kl 22:00 Mats Gustafsson – Solo – Molde Domkirke
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.png)
.png)
.jpg)
