Synsinntrykk er jazzmusikkens verste fiende – så lukk øynene.
Undertegnede er en gammel jazzgubbe. I går var jeg så heldig å komme inn på Storyville og høre Tigran Hamasyans kokende lille trio. Klubben var så stappfull at en nysgjerrig sardin ville snudd i døra, og temperaturen var som i den finske badstuen der to ungarere omkom under VM i Hardcore Sauna i Kilpisjärvi i 2012. Med andre ord – topp forhold for en unik jazzopplevelse. Heldigvis snek tre-fire publikummere seg ut akkurat i det vi kom inn, og dermed fikk jeg dumpet ned på en ledig stol like ved inngangen. Stolen var så lav at den eneste utsikten jeg hadde, var rævspeilene til de om lag 40 røverne som sto foran meg. So what? Jeg går ikke på jazzkonsert for å se. Jazzen er verdens minst visuelt interessante musikkform. Si hva du vil om Charlie Mingus på Kongsberg i 1976, men noe eyecandy var han ikke. Musikken, derimot. Musikken! Vel finnes det enkelte unntak, for eksempel anarkistiske fyrverkerier som Art Ensemble Of Chicago, men de har gjort et vesentlig poeng ut av nærværet på scenen, at musikk og visualitet blir ett. (La meg gjerne minne om da Art Ensemble ble misfornøyd med et pratende publikum. I annet sett stilte de opp et bord midt på scenen, og satte seg til å spille kort.)

Men slike folk er blant unntakene. Å være på jazzkonsert handler visuelt om fra 1-25 musikere som gjør sitt aller beste på instrumentet sitt. De ser stort sett helt vanlige ut, for ikke å si enda verre – mesteparten ser så vanlige ut at de må under betegnelsen dritkjedelige. Og, å sitte og se på tre vanlige typer (eller damer) som står bom stille og ser dritkjedelige ut i halvannen time, er bortkastet energi. Du mister hele konserten, eller store deler av den. Så, mine damer og herrer, lukk øynene. Dere får et helt annet kick.

Vi mennesker i dag er visuelt overstimulerte. Problemet er at vi ikke vet det. Folk klager over at de ikke får sove, og stapper i seg piller for trilliarder av kroner. Årsaken er at når de legger seg, er det den første gangen de lukker øynene den dagen. Da begynner de å tenke på problemene sine, kemneren, manglende sex, skilsmisse og andre forsmedelige ting.

Synssansen er noe vi fikk for å overleve, og å være farer. I den sammenheng kan jeg si slapp av – i Norge er det ingen sultne sabeltigre. Du kan lukke øynene midt på blanke dagen uten å bli flådd og spist. Er du på jazzkonsert, vil en eventuell sabeltiger også bli bortvist på grunn av manglende aldersbevis. Så lukk øynene. Det er trygt. Lukker du øynene på en jazzkonsert, er sjansen til og med stor for at du klarer å konsentrere deg om musikken, og gi fan i problemene dine. Har du dem åpne, vil du miste fokus på det musikerne ønsker å formidle. Du vil titte litt på den snertne baben på høyre flanke, eller den kjekke duden på bordet ved siden av. Du vil sjekke Instagram, Twitter, Face, Snapchat, nettavisene og fanden og hans digitale svigermor fordi du liksom må. Og så må du ta noen bilder med det tåpelige kameraet ditt, som ikke har zoom engang. Og så går det tjue, kanskje tredve minutter. Du hører ikke musikken. Du er et annet sted. Noen er som nevnt i den mentale divisjonen at de går på konsert for å prate med andre mennesker. For disse fins det ingen andre alternativer enn dødsstraff pr giljotin.

Så, der jeg sitter på min lille stol, og svetter som et villsvin over grillen, får jeg en fabelaktig musikkopplevelse. Keyboardist/pianist/vokalist Hamasyan leker seg inn og ut av stilarter og tradisjoner, varsomt, folkaktig, vakkert, for plutselig å sveve inn i plutselige rockeøs som ville vakt beundring hos Keith Emerson. Jeg liker å tenke tanker om at bassisten har hørt på Hugh Hopper fra salige Soft Machine, min ungdoms favorittband, med lett forvrengt basslyd i noen partier, og Hamasyan kan også beskyldes for å ha en flik av brettmannen Mike Ratledge fra samme band. I det hele tatt fikk jeg et snev av the Canterbury scene i mange av konsertens partier, men det er sikkert min vridde hjerne som gjør det slik. Tilgi den. Alle vet jo at jazzmusikk er et godartet virus som kommer fra det ytre rom, og den bryr seg ikke om hverken byer, grenser eller noe som helst. Den bare er. Og jeg vil påstå at den er mer for de som klarer å øve seg opp til å lytte.

Med øynene igjen.

Besøkt 1 ganger
Previous post

Finstemt fra Neset

Next post

Stemning før start

Dagfinn Nordbø

Dagfinn Nordbø