Alder – ingen hindring

Endelig. Har du satt en kurs, så har du satt en kurs. Og da gjelder det å holde fast på den.

Jeg gidder ikke å regne sammen, men Jack DeJohnette og hans tre musikanter må til sammen være bortimot 300 år gamle. Da er vi jo tilbake til Wolfgang Amadeus Mozart (1756-91) – men sånn låt det ikke i Teatret Vårt!

Det tok muligens ikke en hel halvtime før bandlederen rørte trommestikkene. Men det føltes sånn: TTT. Ting Tar Tid. Kanskje oftere enn ellers, etter at du har fylt 70? De spiller strålende, med saksofonist Roscoe Mitchell i sentrum av begivenhetene. Bassist Larry Gray følger lojalt med på notene, mens pianist Muhal Richard Abrams har lang pause. Lang pause.

Og på tale om noter; hva som står på notearka til Mitchell og Abrams må gudene vite. Det kan neppe være tonearten, for den gir de jevnt over blaffen i. Dette er freebag – og jeg kommer til å tenke på en samtale jeg hadde med den avdøde bassisten Bjørnar Andresen. Jeg hadde gjort et intervju med ham, og vi brukte sånn rundt omkring tre uker på å få det ferdig. Da Bjørnar endelig hadde trykka på “godkjent”-knappen, sa han:

– Arild. Dette er ikke et intervju. Nå har vi skrivi ei låt sammen.

– Ok, Bjørnar. Men hvilken toneart går’n i?

Lang pause.

– Arild, poenget er at den ikke går i noen toneart. Den bare svever.

Akkurat sånn spiller kvartetten til Jack DeJohnette. Mange vil nok oppleve det som at de spiller “hver for seg”. Sånn forholder det seg selvfølgelig ikke i virkeligheten, dette er kommunikasjon på høyt plan. Men at noen kan oppfatte det slik? Det skjønner jeg.

Da konserten var over, sa jeg til min sidemann: – Hvis de kommer ut til ekstranummer, spiller de enten streit bebop, eller streit blues.

Det ble blues – og det funka etter hensikten. Uten bruk av ord, sa de det med musikken: “Vi kan spille helt annerledes, hvis vi vil. Men vi gidder faktisk ikke til daglig å spille streit, verken bebop eller blues.”

Vi omgir oss ikke med terninger her på Fireflate. Men her kommer den likevel: 6.