Den kanadiskfødte pianisten Kris Davis ble allerede for tre år siden invitert til Molde av daværende festivalsjef, men måtte avlyse på grunn av graviditet. Nå er både hun og sønnen på plass i Molde og holdt onsdag ettermiddag en intens solokonsert på Storyville.

Kris har siden 2001 vært bosatt i New York, og har mye av sin bakgrunn og utdanning fra det klassiske segmentet. Etter at hun flyttet til New York har hun blitt en del av det “nye” jazzmiljøet, der musikalsk og ideologisk arv fra postbop via avantgarde- og frijazz, utforsking av spenningsrommet mellom komposisjon og improvisasjon, samt en åpenhet for nye impulser, fra samtidsmusikk til moderne rytmisk musikk, kan sies å være fellestrekk.

I løpet av de godt og vel ti siste årene har hun vært delaktig i, samt ledet en rekke ulike ensembler, og jobbet mye med musikere som Tony Malaby, Eivind Opsvik, Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey. Hun deltok også sammen med veteran-trommis Andrew Cyrille på bassisten Eric Revis’ vidunderlige City of Asylum fra 2012. Samme året kom kvintettutgivelsen Capricorn Climber, og hun har lenge ledet en trio med John Hébert og Tom Rainey, en gruppe som også nylig har gjestet Bergen og Oslo. Hennes hittil nyeste prosjekt er en oktett med intet mindre enn fire bassklarinettister.

(Foto:Camilla I. Røsbak)

(Foto:Camilla I. Røsbak)

Til Molde kom hun som solopianist, et for mange utfordrende format, men et som Davis takler utmerket, noe albumene Aeriol Piano (Clean Feed) og Massive Threads (Thirsty Ear) er gode eksempler på.

Kris framstår egentlig som ganske sky i uttrykket, en musiker av få ord, men dog så ekspressiv i det musikalske landskapet. Konserten åpner med et stykke der hun har bearbeidet flygelet med tape og andre remedier for å skape et ganske nyansert lydbilde, perkusivt, men samtidig tonalt. Hun benytter instrumentets potensiale til det fulle, og det er sjelden at man kan høre overtoneregisteret så tydelig som her. Nå skal det sies at det er lenge siden sist jeg har vært på konsert uten at instrumentene er forsterket på noen som helst måte, men her får man faktisk fram flygelets egenart.

Teknisk er Kris Davis brilliant. Hun har et overskudd i det hun gjør, rytmisk og tonalt. Man kan kjenne igjen små sekvenser av Thelonius Monk, gjort mer eller mindre modal, brutt opp av typiske neoklassiske komposisjonsteknikker, til klangflateteknikk. Det gjør at jeg blir lyttende til detaljene, de små elementene som spenner eller avspenner. Rent visuelt forholder hun seg ganske rolig der hun sitter ved det massive instrumentet, men det er en ukuelig tilstedeværelse i det hun gjør. Selv pausene får sitt eget spillerom, og man venter egentlig på neste tone. Mange ganger var den ene tonen nok til å tilfredsstille øret.

Plassen

 

Besøkt 11 ganger
Previous post

Gulljazz for de gamle

Next post

Røtter

Jan Inge Tangen

Jan Inge Tangen