James Blood Ulmer og The Thing slo hardt fra seg i Teatret Vårt onsdag ettermiddag. Forventningene sto i taket, og snart gjorde spyttbygene det også.

15-the-thing-1

Ulmer i “dette begynner å ligne noe”-posituren. Foto: Kjetil Valstasve

The Thing er på sitt vis et coverband og et gjesteartist-band (må tolkes i aller, aller beste mening), og James Blood Ulmer har til nå bare vært i cover-avdelingen. Så det var helt klart en stor greie for gutta i The Thing da de endelig fikk ham på samme scene i Teateret Vårt, og innlemmet ham i den celebre rekka av gjesteartister.

Vi som har sett The Thing noen ganger nå, kan vagt minnes en tid da coverlåtene til en viss grad var gjenkjennelige, men gjerne skled litt ut live. Nåtidens inkarnasjon av bandet er som regel helt ute fra første blås, med små drypp av gjenkjennelige strofer som kan skimtes til tider. Som et lite stormens øye, stadig utsatt for harde prøvelser.

15-the-thing-2

Grelt eksempel på spyttbyge-fenomenet. Foto: Kjetil Valstadsve

Energien som ligger i dette bandet slutter aldri å imponere. Gustafssons intense saksofonbruk medfører et konstant nærvær av det som bare kan kalles spyttbyger (se høyre bilde). Hvis ikke tepperensregning allerede er en del av budsjettet når man setter opp The Thing, så har jeg gode nyheter til kassaansvarlig: Vi har funnet hullet i regnskapene. Ingebrigt Håker Flatens bass utsettes for bevegelser man ellers bruker for å sage ned trær. Paal Nilssen-Loves eksplosjon i sakte film bak trommesettet er råstoff til fremtidens legender, og han har definitivt ikke roet seg mye i det siste.

Så det kan fort ta helt av, men James Blood Ulmer holder denne konserten rotfestet i bluesriff det meste av tiden, om enn med stadig motstand fra et frihetlig ensemble som helst vil rive ting i stykker og sette dem sammen igjen på unødvendig brutale måter. Dette betyr ikke at samspillet lider, istedet tilfører det systemet energi. Midtveis uti innleder han med riffet til Baby Talk, som umiddelbart raser hodestups uti det som må være den mest balle liveversjonen som er gjort til nå. Og han koste seg helt klart gjennom hele seansen.

Dette er akkurat som å se to stormfronter møtes: Det blir helt sikkert både torden og høy luftfuktighet, men kjedelig blir det aldri. I sum ble dette et glimrende eksempel på at et fritt samspill mellom artister i forskjellige musikalske leire, men med gjensidig beundring og respekt, kan bli noe enda større enn de var! Og begge disse var ganske store fra før, så det sier en del.

Video: Andreas Winter

Dette lover godt for hovedpunktet på Gustafssons program, nemlig Petter Northug-hyllesten på fredag. Vi kan bare gjette hva som kommer da – og denne uforutsigbarheten gir meg en god følelse.

Besøkt 14 ganger
Previous post

Fem på jazzen onsdag

Next post

Gulljazz for de gamle

Kjetil Valstadsve

Kjetil Valstadsve

1 Comment

  1. Avatar
    Erling Wicklund
    24. juli 2015 at 08:35

    Hva i all verden trenger James Blood Ulmer det ødeleggende notestativet til? Her er det jo bare en akkord (e-moll) å huske. Men tips til videofotograf Andreas Winter: Neste gang setter du deg noen benker lenger bak, så har du mulighet for å zoome mellom total- og nærbilder. Da blir i hvert fall videoen mer variert enn den monotone musikken…