Hvis jeg skal gi Krokofant ett råd så må det bli dette: Slutt å spelle så jævla bra.  Midtveis i andre låt kom et lite soloparti så gromt at den helt påkrevde spontanklappingen ikke viste seg mulig å gjennomføre uten å tømme ca. 2dl E.C. Dahls i fanget. Hvis vi kunne få littegranne forvarsel før applausen neste gang ville det vært fint.

Eller om kanskje Storyville kunne vurdere koppeholdere på stolene – det hadde muligens også løst problemet.

Årets gitarhelt. (Foto: Camilla Grünewald)

Årets gitarhelt. (Foto: Camilla Grünewald)

Uansett leverer Krokofant en imponerende oppvisning i både takt og tone. Vi aner en rød tråd gjennom hele konserten når vi stadig serveres temaer med en herlig rytmisk kontrast fra Axel Skalstad på trommer og Tom Hasslan på gitar (med pitch-shifter) i hver sin taktart, med Jørgen Mathisen i tilsynelatende fri utfoldelse på diverse saksofoner.

Tilsynelatende fri, men vi mistenker utspekulert innstudert når temaskifter helt plutselig sitter som ei kule fra alle kanter av scenen.

Noen små pusterom her og der får vi, men jamnt over er det full gass fra start til slutt. Hardt og brutalt. Og så er det ferdig. Litt for tidlig, som seg hør og bør på festival, og vi blir sendt videre med vått skritt, innhyllet i den litt kvalmende aromaen av varmt ølsøl

Besøkt 19 ganger
Previous post

Seismologisk skalaøvelse

Next post

Bilder fra torsdag

Gunnar Horrigmo

Gunnar Horrigmo