Akademisk jazz? Ja. I overkant mye skalaøvelser? Etter min smak, ja.
Introduksjonen var ved informasjonssjefen i Shell (stipend), og hun omtalte dette som sitt – og kanskje Kristoffer Eikrems? – “drømmeband”. Kanskje vil det gå seg til, når de har fått noen konserter på baken, tenker jeg.
De kategoriseres som et band som spiller cool jazz. Det stemmer bare delvis med virkeligheten. De har noe til felles med tradisjonen fra Miles Davis‘ berømte nonette – den som spilte inn “Birth of the Cool” i 1949 – men bare delvis. Tenk heller Lennie Tristano – og videre over i ganske hard bebop.
Denne kvintettens problem deler seg i to. Komposisjonene, og en ikke liten grad av stivbeinthet – som henger sammen med det å måtte forholde seg til noteark. Og ikke hvilke som helst noteark. Her ligger fortendelene i stram kø. Problemet er at de ligger i en så ensformig kø. Det er derfor det alt for ofte låter som skalaøvelser; som om noen har bestemt seg for å spille gjennom hele kvintsirkelen.
Som bandlederen sa det i en av sine introduksjoner: – Denne komposisjonen av Jimmy Halperin heter for “Psycologico”; en kinkig liten sak. Nettopp – en kinkig liten sak. Intrikat musikk, uten snev av melodiøsitet. Det går bare fort oppover, og så like fort nedover igjen. Så godt som hele tida med trompet og saksofon i unisont samspill, selvfølgelig med unntak av reine solopartier. Og det er jo tindrende klart, at skal man spille unisont – ja, så man ha noter, eventuelt ha lært seg sekstendelene utenat. Jeg tror dessverre det er en stund til herrene Eikrem og Halperin har disse låtene i hodet.
Mystisk nok, med to frontfigurer på hvert sitt blåseinstrument, var det en lavmælt sekvens med piano og bass som sto fram som et høydepunkt. Deretter et par partier med noe som vel må gå under betegnelsen Kjetil Jerve Trio – altså Jerve på piano, Erlend Albertsen på bass, og Andreas Wildhagen på trommer.
Jeg veit at denne kvintetten har øvd mye. De må øve mye mer. For at dette handler om skikkelige flinkiser; derom hersker ingen tvil.