A night with Wright

Jeg har sett Lizz Wright live på Teatret Vårt, og hva skal jeg si: Det var av den typen opplevelse som vil lagre seg på det dypeste rev i hjertet mitt. Jeg aner ikke hvilke sanger Lizz sang, jeg tok ikke notater, men her var gospel og soul og funk og flotte coverversjoner både av Neil Young og Bee Gees. Tenke seg til!

Og Lizz er stjerne der hun duver i  melodiens svøp, men ikke på en diva-aktig måte. Hun utgliterer alle, og jeg er sikker på at hvis det kontrafaktiske skulle skje, at selveste dronningen av Saba hadde dukket opp på scenen i kveld, så vil hun ikke tålt sammnelikningen og fremstått som en grå mus.

Og hva skal jeg si om dette bandet? Bak der på trommene sitter det en fyr jeg bare ser hodet på. Han har en rød lue bak fram, og trommestikkene hans, som er synlig for meg i en åpning mellom trommer og cymbaler, prikker med nålestikkpresisjon, noen ganger helt stillfarent, andre ganger som om det sto om livet.

Bakerst til høyre, tilbaketrukket på bassisters vis, står en fyr som ser ut som han er en eller annen bandeleder i en bakgate i en balkansk by, og hamrer inn bassgangen med sang i hvert slag. Og halveis skjult bak en diger B3 sitter en fyr som med den samme ekvilibristiske selvfølgelighet fyller salen med en flodbølge av lyd, hvis han da ikke triller trollske toner ut av klaveret.

Og så da, the man of the night, gitaristen, sikkert ikke fylt tredve, en bønnestengel av en mann, en strek med en caps på toppen. Han bruker instrumentet sitt til å fylle hver eneste sang med et voldsomt nærvær, både i de vare partier da himmelens engler må ha strøket ham om halsen, og i de mer funky partier da han spilte som hadde han styggen i hælene.

Og alt det andre som skulle stått i denne anmeldelsen, så som navn på sangene, platene de er hentet fra, linjer til tidligere opptredener, ja hva kan det ikke være? Dere får finne det annetsteds.

Så hva skal man si: Det var en sabla fin kveld.

En annen type anmeldelse følger på Fireflate.no litt senere. Følg med!