Brilliant Chick Corea

Maken til band! Dette er den blankeste 6’ern jeg deler ut siden den guddommelige natta, way back in 1984.

Turneen går under tittelen “Homage to Heroes”. Det enkleste er å vende tittelen i retning bandet sjøl; dette er helter på scenen så det holder.

De spiller for det meste i tradisjonen til hva som må kunne kalles Miles Davis på 60-tallet, hvilket betyr at de bare sjelden forholder seg til akkordprogresjoner i tradisjonell forstand. Dette må ikke forstås dithen at musikken ikke henger sammen. Det stikk motsatte er tilfelle! Uten at de spiller C-dur eller A-moll, så er de hundre prosent på nett. Hele tida. Alle toner er i prinsippet lov, men det skal musikere av dette kaliberet til for å få alle tonene til å stå perfekt til hverandre. Hele tida.

Chick Corea spiller bare en låt på el-piano – og skulle jeg sette fingeren på noe, måtte det være at jeg kunne tenke meg flere utspill fra nettopp den pianokrakken. Han spiller så usedvanlig lekkert el-piano. Han steller stort sett med en type fill-ins; poenget er at han veit nøyaktig når han skal fylle på. Ja, faktum er at bandlederen er den av musikerne som spiller færrest reine soli. Men det kommer altså av at han strengt tatt spiller solo hele veien. Man kommer neppe lenger unna inntrykket av en pianist som befinner seg i “kompet”.

Vi snakker om vel voksne karer; Corea feirer sine 75 år med denne turneen – og det skal sies at han holder seg godt. Yngstemann i bandet er trommeslageren Marcus Gilmore, som ennå ikke har runda 30. Han er mest kjent fra trioen under ledelse av Vijay Iyer, men har nå jobba med Corea i to-tre år – og det er sannelig ikke det spor merkelig at bandlederen har lagt sin elsk på Gilmore.

Når sant skal sies, er det ikke ofte jeg får gåsehud av en trommesolo. Men den oppvisninga Gilmore holdt mot slutten av konserten var … fyr og flamme. Han minte meg om Muhammed Ali. Fly like a butterfly, sting like a bee. Denne mannen slår ikke trommer; han spiller trommer. Hans bandkompiser står med brede flir og henda på ryggen eller over magen, og virkelig storkoser seg, mens Gilmore angriper sitt trommesett fra alle vinkler.

De toucher innom “All Blues”, men igjen – de toucher temaet, ikke noe mer. Når tonen er satt, kan alt skje. Liksom absolutt alt kan skje, når Christian McBride får lov å briljere i en laaaang solo over temaet i Duke Ellingtons “Sophisticated Lady”.

Bandlederen? Han briljerer, hele tida, uten å la den fantastiske teknikken komme i veien for den musikalske virtuositeten. Det samme kan med all mulig grunn sies om Coreas long time companions, saksofonisten Kenny Garrett og trompeteren Wallace Roney.

I det hele tatt – lengre unna “Allsang på grensen” er det umulig å komme. Samtidig som alt de spilte låt som en eneste lang hitlåt. Det er bare å krysse av i kalenderen. Chick Corea og hans musikere gjorde 19. juli 2016 til en merkedag i Moldejazzens historie.