Universet er stort, og vi er små, men vi har kanskje blitt større enn vi liker å tro. Mennesket flykter fra sitt eget jeg, og på et eller annet tidspunkt blir vi konfrontert med følgene.

Foto: Ole B. Steinsvik

Foto: Ole B. Steinsvik

Det lyder kanskje bombastisk, men tematikken i Skrap og Trondheim Jazzorkesters bestillingsverk er de facto så stor at undertegnede sitter igjen i eksistensiell limbo.

Da Skrap for et år siden ble annonsert som de nye JazZtipendiatene hadde bestillingsverket arbeidstittelen «Eklektisk Verk». Ordet eklektisk (utvelgende, prøvende) synes kanskje å ha en motepreget bruk i dag, men beskriver ikke desto mindre den estetiske kulturen som eksisterer i flere miljøer for avantgardistisk musikk. Det har blitt stuereint å kombinere 60 år gamle lydbøker med disco og Wagner, eller feltopptak med opera, og dogmene man opererer med innbefatter det man syns låter fett.

foto: Camilla GrünewaldDet er nettopp slik jeg oppfatter at Skrap tilnærmer seg skapelsesprosessen. Rikskonsertene skriver at «…Anja og Heida befinner seg blant søppel og skrap og masse rare lyder» , og deres første fullengder «K.O.» fra 2013, er det ikke helt urimelig å assosiere til skrap-(metall), søppel og andre saker av industriell karakter.

Videre skriver Rikskonsertene at «Musikken kan bli knirkete og rar men, temmelig tøff også!». Platen er i stor grad preget av abstrakt støy-impro, som i relativt monn forholder seg til metrikk og tonalitet. Den skiller seg på den måten ut fra singlene Skrap ga ut i mai/juni/juli 2016, henholdvis «Melkeveien 30000» og «Melkeveien 30000 (Remixed)». Disse har glimt av skwee (blant annet er «Kyoto, Melkeveien» remixet av skwee-artisten Sprutbass), futurisme, dystopiske og drømmeaktige tendenser.

Salen  i Teatret Vårt er fullsatt i påvente av Skraps bestillingsverk Antropocen. En scene tilslørt av et plastteppe smykket med et trykk møter publikum, og forsterker ytterligere forventningene om hva som skal foregå i løpet av den neste timen. Det første som slår meg er at denne forestillingen – for det er vitterlig en forestilling – er ytterst visuell utenom det selvsagte: at dette verket er av ypperste musikalske kvalitet. Dette utvikler seg også etter hvert til en slags udefinerbar taktilitet, og kanskje er dette et resultat av tematikkens udiskuterbare tilstedeværelse.

På plastsløret projiseres en lysring, som etter en stund blir til ring rundt ring, som ringer i vannet og en metafor, et frampek til hva resten av verket forteller.

Deretter gir oss vi i kast med kaskader av lys, enorme planter på scenen, selvlysende sceneantrekk, som minner om en god blanding av gospel-kapper og romdrakter, og ikke minst et sjangersammensurium uten like. Vi får stream-of-consciousness, spoken word, broken beat, frijazz, noise, RnB, Sonic Youth, Sun-o-Ra-ma, hip hop på toppen av mange klare jazzelementer. Man hører tydelig eklektisismens tilstedeværelse, og undertegnede mistenker at Skrap nærmer seg et klubbmusikk-eksperiment, men ikke uten at integriteten er intakt.

foto: Camilla Grünewald

Anja Lauvdal

Det er utenfor enhver tvil at samtlige musikere storkoser seg med det de gjør, og det berettiger genuiniteten til verket og dens framførelse. Med fare for å gjenta meg selv; helheten i denne musikken blir stor, aller mest på grunn av musikernes ubestridte overbevisning om at det de gjør er noe de synes er vanvittig fett (ref. dogme og eklektisisme).

Dette taler også om en bevissthet om tematikkens alvor, og samtidig en slags surrealistisk distanse over måten materialet blir formidlet på. Det ligger en dualitet der, musikalsk og tematisk, som ved enden av konserten danner en  åpen slutt, en finale der den enkeltes ansvar er en kjensgjerning.

En kan undre seg om en skal passivt observere verdens gang, eller ta grep. Vår lineære samfunnsform må kanskje på et tidspunkt vike til fordel for det sykliske. En enkel melodi.

 

foto: Camilla Grünewald

Previous post

Brilliant Chick Corea

Next post

Storyville i svenske skoger

Karoline Albrigtsen

Karoline Albrigtsen