Jeg elsker gitar. Særlig elsker jeg el-gitar. Ikke noe annet instrument er ekspressivt; så brutalt og hardt det ene sekundet, og så mykt og ømt det neste.

HedvigMollestad-Trio-Feat-MatsGustafsson-20-onsdag-DSC02147-X-Moldejazz-2016-RubenOlsen

Ja, Hedvig! Vi elsker også den lyden! Foto: Ruben Olsen Lærk

Den aller beste lyden jeg veit er lyden av en litt dissonant akkord på en tøff gitar med Bigsby, gjennom en middels lang ekkopedal inn i en feit forsterker som får lov til å puste litt. Den aller beste forsterkeren til slikt er min egen Fender Deluxe Reverb fra 1974, moddet til 6L6-utgangsrør istedenfor 6V6 “for å få litt mer trøkk.” Hedvig har ikke akkurat den forsterkeren, hun har en Fender Super Reverb – av uviss, men gammel årgang. Og som kompensasjon har hun jaggu én til, kliss lik. Når sant skal sies, så er det vel egentlig den samme kretsen i disse ampene. Undertegnede er med andre ord meget fornøyd så langt.

Men det handler så klart ikke bare om gitarlyd. Det skulle også ha handlet om saksofonlyd, men Mats Gustafsson hadde sett seg nødt til å kansellere sin forhåndsmeldte deltakelse pga. sykdom i familien. Vi håper alle det bare var logistikken som satte stopp, og ser frem til å se Mats igjen ved neste korsvei. Vi var sikkert mange som hadde sett frem til denne konstellasjonen, men Fireflates utskremte savnet ingenting underveis i konserten.

Om Hedvig Mollestad Trio (HM3) bevisst gikk inn for å kompensere for frafallet vites ikke av denne artikkelforfatteren – jeg har sett HM3 tidligere, men jeg har aldri sett dem levere et fullt så intenst fyrverkeri av en konsert som attpåtil holdt koken i over halvannen time. Ikke verst for en festival hvor de fleste tilsynelatende mener 50 minutter er mer enn nok for en kveld.

Sindre Ringseth, entusiastisk representant for et entusiastisk publikum. Foto: Gunnar Horrigmo

Sindre Ringseth, entusiastisk representant for et entusiastisk publikum. Foto: Gunnar Horrigmo

I giggets første akt fikk vi intet mindre hele den siste skiva “Black Stabat Mater“, utgitt på Rune Grammofon for en drøy måned siden. Dét var god reklame, det. Hvorfor var det ingen som solgte merch etter konserten?

I andre akt fikk vi en snau time av greatest hits, bundet sammen av grunnriffet fra “In the Court of the Trolls” fra sisteskiva. Meget smakfullt gjennomført!

Bandet besto som vanlig av Ellen Brekken på el- og kontrabass, Ivar Loe Bjørnstad på trommer og innbitte grimaser – og så Hedvig da, på en Gibson 335, intet mindre enn fire -4- ekkopedaler og generell råskap fra øverste hylle.

I rytmeseksjonen fikk begge plass til å spre vingene og utfolde sine talenter, spesielt hadde jeg sansen for en kontrabass-solo heftig krydret med flagioletter, men det er likefullt Hedvig som er stjerna; som Moldejazz-veteranen Sindre Ringset så entusiastisk utbrøt fra salen: “Du e Jimi Hendrix på jazz!”

 

 

« 1 av 3 »

Besøkt 72 ganger
Previous post

Molde på TV 1975: Veien til Atlantis

Next post

Quizz på Jazzen: Torsdag

Gunnar Horrigmo

Gunnar Horrigmo