Solveig Slettahjell stoppet på et tidspunkt opp i strømmen av låter i Molde Domkirke onsdagskvelden for å fortelle at de nå skulle spille en blues. Så la hun til «- men vi har vel vært innom bluesen flere ganger…». En abolutt sannhet.

Her var det alt fra blues, gospel og R&B til frilynt triojazz og noen gitarriff som smalt i kirkeveggene. En konsert i Berlin-filharmonien våren 2014 ble til livealbumet «Norwegian Wood» – ei plate som nær sagt selvfølgelig ble Spellemann-nominert. Dette samarbeidet ga mersmak og kvintetten ville videreføre prosjektet. Resultatet ble albumet «Trail of Souls» med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og trioen In the Country med Morten Qvenild på piano og tilknyttet elektronikk, Roger Arntzen på bass og Pål Hausken på trommer.

Foto: Camilla I. Røsbak

Knut Reiersrud. Foto: Camilla I. Røsbak

Det er låtene fra denne plata vi får høre denne kvelden. Blues, soul og gospel med Slettahjells stemme, Reiersruds gitarer og In The Country. Helheten blir mye mer enn summen – 1 + 1 + 3 = 10!

De startet med «Borrowed Time», før de dro igang med «Grandma’s Hands». Slettahjell ikke bare framfører sangene, hun lever dem! Rytmikken og tonekontrollen er nærmest perfekt, og selv i de mer bluesy numrene greier hun å framføre tekstene med den råheten de trenger. Knut Reiersrud er …. Knut Reiersrud. Det er ingen av hans like på strengeleik i vår del av verden. Stiluttrykkene veksler, og han er alltid til stede.

Vi får en strålende duo mellom Slettahjell og Reiersrud med «His Eye is on the Sparrow». «Is my living in vain» – med det rensende tilsvaret med kraft og fynde – «No, of course not!» blir som et heftig statement fra et kirkekor.

Men det største inntrykket sitter allikevel igjen. Det er lenge siden jeg har hørt trioen In the Country i fri flyt. Og det er herlig å få høre det igjen. Dette bandet er noe av det aller beste som har kommet ut av Norsk jazzforums JazzINTRO. Trioen fikk prisen i 2004.

Med Morten Qvenild som styrmann og Pål Hausken ved dampkjelen går det i hurtigtogsfart. Vakkert, finurlig, overveldende. Vi får en versjon av «Sometimes I feel like a Motherless Child», som blir for bundet av låtas historie. Men løsere og ledigere blir det i ekstranumrene, Leonard Cohens «Come Healing», «Holy Joe» og «I don’t feel noways tired».

En god stund i kirken på onsdags kveld.

Besøkt 7 ganger
Previous post

Tine Skolmens ultimate

Next post

Se opp for hai

Johan Hauknes

Johan Hauknes