Til ungdommen

Dette er en spesiell dag. 22. juli. Og jeg får ikke Utøya ut av hodet.

Høyblokka er ille nok. Forferdelig, og når sant skal sies har vi alt for lett for å glemme de åtte som ble drept i regjeringskvartalet. Men det er drapene på Utøya som står igjen i bevisstheten. Hva skjer oppe i hodet på en ung mann som med kaldt blod skyter og dreper ungdom som ikke har gjort annet galt her i verden enn å dra på sommerleir?

Tenåringene står og ligger og løper for livet – og mannen peker på dem med et gevær og en pistol, og fyrer av. Hva skjedde? Hvordan var det mulig? Husk at vi snakker om en mann som insisterer på at han var ved sine fulle fem da han spredte død og fordervelse.

Jeg tenker på dette, når jeg står i Alexandraparken og ser ungdomsstorbandet til Kulturskolen. Medlemmene er mellom 15 og 19 år. De var altså mellom 10 og 14 år 22. juli 2011. Hva var det Anders Behring Breivik tok fra oss? Kommende stjerner i jazzmusikken? Stjerner på den politiske himmel? For de fleste, antageligvis – stjerner i sin familie og i sitt lokalmiljø.

Faen ta den mannen! Jeg unner ham ikke en centimeter mer celleplass! Og hold ham for all del langt unna internett!

Konferansier Anitra Eriksen markerer dagen med å fortelle publikum at vi skal huske alle de berørte – gjennom å glede oss. Jeg underskriver den meldinga, tar meg en øl, og lytter til ungdommens storband, som spiller et potpurri over Stevie Wonders mange fine låter: Signed – Sealed – Delivered.

Vi må sette vår lit til ungdommen. Vi har rett og slett intet annet valg.