Wadada-magi

Wadada Leo Smith var dessverre alt for lite kjent selv for store deler av det norske jazzpublikummet. Det er han ikke etter denne konserten.

I løpet av konserten kom jeg på hvorfor jeg ble så fascinert av amerikansk avantgardejazz tidlig på 1970-tallet. Her var det musikere som virkelig hadde tatt Dagfinn Nordbøs tese alvorlig. Her var det ikke mye unødig skvaldring. 74-årige Wadada Leo Smith sto på scenen i Teatret Vårt med sin Golden Quartet – blant Wadada Leo Smiths lengstlevende prosjekter. Anthony Davis på piano, John Lindberg på bass og ikke minst Pheeroan akLaff på trommer!

Musikken har sine klare røtter i Miles Davis’ periode 1965-69 – og kanskje spesielt i 1968-9, perioden med det som gjerne omtales som «the Lost Quintet», fordi den aldri ble studioinnspilt som kvintett. Som med Miles i denne perioden kommer det ikke én overflødig tone ut av hornet til Smith – som Miles Davis’ intro til «’Round Midnight». Da Miles ble spurt om hvor den kom fra, var svaret kjapt, det er samme introen som Dizzy Gillespie hadde, han hadde bare «fjernet alle de unødvendige notene».

Denne minimalistiske ideen er essensen av den første arven etter Miles Davis. Den andre er at utviklingen av musikken skal skje på scenen og den skal ha en umiddelbarhet, «I don’t pay you to practice, I pay you to practice on the stage». Wadada Leo Smith er en trofast disippel av Miles’ to teser.

Dette er solid og god musikk med linjer til Chicago-kollektivet AACM (Association for the Advancement of Creative Musicians) og til Jazz Composers Guild i New York. Musikken fremføres som to kontinuerlige sett, hvor Smith dirigerer sine medmusikere ut og inn av forhåndsdefinerte segmenter. Han står der som en lydmalende maestro.

Med et videobackdrop hvor vi ser bilder bl.a. av «Little Rock Nine» i 1957 – de afro-amerikanske high school-elevene som måtte geleides inn i skolen med soldater fra den amerikanske hæren rundt seg, og av Malcolm X.

«Rein og skjær magi!» står det i notatene mine. Dessverre var salen knapt halvfull, men de som satt der fikk i hvert fall minne om en av årets aller beste konserter. Med musikk som har sine solide røtter i den perioden da jazzen ble voksen – på slutten av 1960-tallet.

Avslutningsvis – etter ekstranummeret – henvender Wadada Leo Smith seg til publikum og formulerer sin egen tese:

«We love playing music, we love playing for people. Every ounce of what we play is hurtful, but true».