Tradisjonen tro åpnet årets Artist-in-Residence Moldejazz 2017 i Bjørnsonsalen. I år er det som kjent den amerikanske pianisten Vijay Iyer som er residerende artist. Og da er det selvsagt at han skulle gjøre denne konserten. Han hadde valgt å gjøre sitt prosjekt Holding it Down: The Veterans’ Dreams. Det ble et heftig og følelsessterkt møte med historiene etter det Iyer omtalte som veteranene fra “the post-911 wars” — de amerikanske militærveteranene etter krigene i Irak og Afganistan.

Foto: Camilla I. Røsbak

Vijay Iyer introduserer verket med at det først og fremst skal handle om kjærlighet, om familie, om empati og om å bry seg om hverandre. Og ja, helt innerst inne gjør det. Men for å komme til denne innerste kjernen, må skrelle av mange lag på løken. Og når du skreller en løk renner lett tårene.

Slik er det også her. Men det er ikke på grunn av at luktstoffer fester seg til olfaktoriske reseptorer i nesa, men fordi stoffet er tøft å takle, det er sterke og belastende historier som blir fortalt. Poeten Maurice Decaul – som selv er veteran fra Irak – har skrevet mange av tekstene om krigserfaringer og veteranskjebner. “Today he died for the first time. … Before I went to Iraq, I died!”

“Scan the rooftops … there’s a sniper”. Eller som en mors stemme sier det, “I will not give one son – one son – to fight in their wars!”

“I have been talking in my sleep again … of snipers, suicide bombers, … expecting to die in Iraq, … died by gunshot”. Eller som Decaul resiterer mot slutten, “when we came home, we only had a sprained ankle … but within two months we lost our first to suicide”.

Så da kommer vi til det innledende spørsmålet: Kan det bli god musikk av veteraners mareritt og post-traumatiske syndrom? Og ja, det kan det. Hvor utrolig det enn høres ut. For rapperen Mike Ladd, Okkyung Lee på cello, Liberty Ellman på gitar, Kassa Overall på trommer, sammen med Decaul, Latasha Diggs og Guillermo E. Brown.

Sistnevnte har her en helt annen rolle enn den jeg er vant med å oppleve ham med. Jeg kjenner ham som trommis, bl.a. for en halv mannsalder siden med den avdøde tenorsaksofonisten David S. Ware. Her bidrar han som vokalist, rapper og med lydmanipulerende elektronikk. Mot slutten griper han likevel etter stikkene og drar i gang et parallelt spill på gulv-tom-tommene til Overall. Endelig falt verden på plass.

Da Afganistan-veteranen Lynn Hill er hjemme med nært forestående fødsel, ble prosjektet Holding it Down noe barbert. For i stedet for å lage reserveløsninger for hennes bidrag på plata, valgte Iyer og Ladd å legge til noen bidrag fra Mike Ladds prosjekt “Blood, Black and Blue” – om afroamerikanske tjenestemenns rolle og erfaringer i amerikansk politi.

Til disse delene av konserten ble de tidligere nevnte musikere supplert med vokalisten Imani Uzuri og laptop-artisten HPrizm. Uzuri har et spektrum i stemmeuttrykk som gjør at hun kan låte som den heftigste rap-artisten, men så kan hun deretter legge opp et løp som gir meg klare assosiasjoner til Mahalia Jackson.

Det er sterkt, stygt, rasende – og vakkert. På en sær måte. Vijay Iyer er en gudbenådet pianist og komponist, og viser det her. Men som bandleder holder han seg selv som solist i bakgrunnen, her er det stoffets innhold og tekstene som er det sentrale.

Jeg må dessverre også kommentere oppmøtet i Bjørnsonsalen denne kvelden. Store deler av salen var tom, jeg anslår at ikke stort mer enn  halvparten av setene var besatt. Dette satte sitt klare preg på framføringen fra scenen. Og da Mike Ladd måtte provosere publikum med “Are you all right?” for å få en respons, følte jeg med Iyer et al.

Ikke vet jeg hvordan markedsføringen har vært, men at ikke Molde-publikummet en gang reagerte på det positive og radikale politiske innholdet i prosjektet, er for meg uforståelig. Vi snakker tross alt om publikummet som jagde Erik Blücher ut av byen og som satte byen på ende da Kjell Magne Bondevik dro med seg sin kompis Ariel Sharon.

Er jeg blitt gammel, tro? Eller er det Molde-publikummet som er blitt gammelt?

Besøkt 24 ganger
Previous post

Et kjærlighetsforhold til soul

Next post

Copenhagen Jazz Festival sliter med voksesmerter

Johan Hauknes

Johan Hauknes