TJO og Espen Berg – «MAETRIX»

Velger du den røde eller den blå pillen?

Til Fireflate i fjor sa Espen Berg at “hans mål er å velge musikere som kan skitne til den perfeksjonistiske tilnærmingen han selv har når han komponerer.” Når han nå kvitterer JazZtipendiatet med bestillingsverket «MAETRIX» sammen med Trondheim Jazzorkester, er man nødt til å ta stilling til hvilke ører man vil lytte med, hvilken pille man vil ta.

Espen Berg har flere steder uttalt at han ser på seg selv om en systematiker, så vel som en spontan og gehørsorientert improvisatør, blant annet i en liten videosnutt gjort rett etter kåringen av årets JazZstipendiat i fjor, og i programomtalen kan en lese at:

«Disse to egenskapene vil han kombinere til fulle i sitt nye verk «MAETRIX». I følge Espen vil verket fenge både den som velger å flyte avgårde med den melodiøse overflaten, og for de som heller vil dykke ned i det sammenvevde og detaljerte underlaget.»

Det er med andre ord så vitterlig avgjørende hvilken pille man tar.

Undertegnede sitter igjen med et sammensurium av et inntrykk fra kveldens halvannen times lange konsert. Mannen som er kjent for «sine gedigne øra» har skrevet et verk for musikere som «teller som bare det…det er mye brøkregning her» (Midtnorsk jazzsenters leder Willadsen i konferansiergjerningen).

Flyt og dykk er her to sider av samme sak, for det er som å bli tatt av strømmen og hoppe i dette urolige, dog strukturerte vannet. Det som har materialisert seg på scenen er et svært så finstemt instrument av et ensemble, hvor lite er overlatt tilfeldighetene.

Her får vi servert de utroligste samspillkunster og vanvittige soloer. Eksemplifisert blant annet ved Tomas Järmyrs vanvittige trommekor, for ikke å snakke om de mange sømløse overgangene, ofte bestående av en lavmælt, men intens blåsebande alliert med vibb og fele. Noe som også utmerket seg var et klappekor av polyrytmisk herlighet som tok konserten til nye høyder.

Som tittelen insinuerer er metriske fenomen og filmen Matrix to av inspirasjonskildene for verket. På Festivalakademiet tidligere i dag fortalte Espen at hovedtemaet for verket er inspirert av historien fra Matrix, hvor hovedkarakteren Neo blir presentert for en etablert virkelighet som deretter viser seg å være falsk. Berg mener at dette er overførbart til mye musikk og lytteteknikk, og at man med fordel kan forsøke å lytte fra forskjellige perspektiver for å gi musikken ny mening.

At han bruker flere komposisjoner fra Espen Berg trio er derfor ingen overraskelse. Radbrekkende (for å bruke hans egne ord) versjoner av både en låt om pi og en låt om 13, som begge er låter fra trio-arbeidet. Disse utgjorde ca. en time av konserten, og påfølgende var 40 minutter langt.

Både egalitet, maksimalisme, kontroll, fingerspitzgefühl, men også noe langtrukkenhet preget denne konsertopplevelsen for undertegnede, men en ting er sikkert: årets avduking av JazZstipendiat-verket vil ikke gå upåaktet hen.

Som en lite postskriptum gir redaksjonen Espen Berg kudos for å steppe inn på kort varsel ved festivalåpningen, og for så treffende å beskrive stemninga med et lite solo piano-strekk i Alexandra-teltet på en regnfull julidag.

I september er han for øvrig aktuell med plateutgivelse på det japanske labelet Blue Gleam, med Espen Berg Trio. Den samme musikken blir sluppet i Norge i mars.