Rypdal: Konspirativt? You bet!

Stort mer hipt er det vel vanskelig å få det?

Når Terje Rypdal setter sammen et nytt band er forventningene skyhøye hos undertegnede – og etter konserten i Bjørnsonhuset tirsdag kveld var jeg så fornøyd at smilet gikk trill rundt skallen!

Helt fra Nicolai Eilertsen dro i gang riffet til den første låta skjønte jeg at dette – dette kom til å bli nøyaktig sånn som jeg ønska meg. Høyt og tungt. Eilertsen spilte nok det samme riffet i omtrent et kvarter, og det var nøye planlagt. Jeg kom til å tenke på Eric Clapton, som en gang sa at han gjerne skulle spille den samme tonen hele kvelden gjennom – hvis han bare fant den rette.

Terje Rypdal Conspiracy låter som en blanding av Emerson, Lake & Palmer og Mahavishnu Orchestra. Og selvfølgelig Rypdals egne band, Odyssey og Chasers.

De fire musikerne i denne kvartetten er nøyaktig like mye verdt. Pål Thowsen på trommer har aldri spilt finere, og han har holdt på i noen år. Eilertsen er nevnt; han holder groovet steady og heavy, og Ståle Storløkken … han sitter tilsynelatende bak et Hammond B-3, men det låter helt annerledes enn hva du vanligvis forbinder med dette instrumentet. Jeg mistenker ham rett og slett for å ha B-3-utstyret som interiør-skalkeskjul for mye mer avanserte, moderne duppeditter. Og gjett om det låter kult!

Med unntak av Thowsen, hviler alle musikerne seg til et notestativ – uten at jeg helt skjønner hvorfor. For dette er virkelig ikke akkordbasert musikk. Det kan godt hende de har avtalt å starte i e-moll eller a-moll. Men utover det går det rett fram, eventuelt rett tilbake, eventuelt i alle mulige og umulige retninger. Poenget er at det låter så fett, hele tida! Pål Thowsen holder det hele sammen, (nesten) alltid, som en hvilken som helst Tony Williams!

For bandlederens vedkommende, snakker vi ofte om de lange linjers kveld. Hvis noen musiker lever opp til det forslitte begrepet nordic sound, så må det være Terje Rypdal. Når han ikke spiller fort som faen, gir tonene hans gjenklang fra Molde til Tresfjorden – att og fram, i en evig strøm. Praktfullt!

De spiller noe som ligner på en salme, for deretter å starte en låt som kunne vært framført av Status Quo – i hvert fall i to, tre, fire takter. Så avslutter de med selveste “Chasers“.

Det er bare tirsdag, tidlig i festivaluka.
Men kan noen toppe denne konserten i løpet av uka? Neppe.