Karoline Krüger & fru Nitters Rytmeorkester gjestet Magic Mirror på Rabbajazz og ga både barn og voksne en forestilling av de sjeldne.

Undertegnede dekker ganske mange barnekonserter gjennom et helt år. Til forskjell fra de fleste barnekonsertdeltagere har undertegnede ikke barn – dermed har jeg en fordel når det gjelder å vurdere barnekonserter fra et rent innholdsmessig perspektiv. Etter å ha dekket nærmere 30 barnekonserter siste 2 år, så har jeg kommet til at når det gjelder artister som lager barnekonserter kommer disse i to kategorier.

Foto: Ruben Olsen Lærk

I den første kategorien er det artister som ser på (barn og deres) foreldre som en inntektskilde. Disse leverer varene – teknisk sett, fordi de er gode musikere – men innholdsmessig ikke spesielt givende verken for barn eller voksen.

I den andre kategorien er det de artistene som virkelig starter og bygger opp en forestilling i fra bunnen av. For barn – og om de er særledes flinke, også for voksne.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Karoline Krüger sin forestilling som fabulerer omkring André Bjerkes diktning om livet, kjærligheten, pyramidene og bokstavrimet er helt klart i den siste kategorien.

Det er helt tydelig, uten unntak, at dette er en forestilling Krüger har jobbet godt med. Helt i fra begynnelsen av forestillingen så legges det opp til at ting skal rime – og hver del av forestillingen flyter videre med sømløse overganger til neste del av showet.

En svært viktig del av en barneforestilling er resten av bandet. Her observerer jeg ganske ofte at ikke alle bandmedlemmene er med på notene – bokstavelig talt. Det finnes ikke en mer ræva barnekonsert enn en der man har for eksempel en bassist eller en gitarist som ser ut til å kjede vettet av seg. Trommisene er alltid med på ablegøyene.

Skal du som musikker spille for barn, må du behandle det du fremfører med respekt. Barn har også rett på kvalitet – i alle fall når far, mor, tante, sjonkel eller besse betaler for gildet.

De ypperste av barneforestillingene er der hvor hele besetningen er med på alt som skjer. Ingen kan sitte stille i båten og vente på at siste tone suser ut av høyttaleren.

I Labyrinter! André Bjerkes rim & regler er hele besetningen med i fra starten og gir seg ikke før siste barn forlater teltet.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Foto: Ruben Olsen Lærk

 

 

 

 

 

 

 

Det er overhodet ikke noe å utsette på det musikalske – for et trent øye og øre er det lett å se, og ikke minst høre, at fru Nitters Rytmeorkester vet hva de holder på med. De er samspilte med svært subtil kommunikasjon musikerne i mellom.

Fireflate må også berømme lydmiksen i Magic Mirror denne formiddagen. Den forsterkede veggen av go’lyd som traff oss som hørte på var både dyp og saftig. Det er her snakk ypperlig håndverk gitt forestillingen sin bruk av instrumenter som på egenhånd, og i entall, er spesielt kjent for å gi saftig og dyp lyd.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Barn er visuelle av natur – og da holder det ikke å stå på scenen og røske i gitarstrengene. Som nevnt over artistene må bevege på seg – men bruk av lys og visualiseringer må også sitte som støpt. Det er her vår eneste negative bemerkning om forestillingen kommer – og den er nok mer myntet på arrangøren enn Karoline Krüger & fru Ritters Rytmeorkester. Lysføringen denne formiddagen holdt dessverre ikke mål. Vi har sett bedre tidligere i uken.

Vi vil gå så langt som til å påstå at så langt i festivaluka, totalt sett, kommer denne konserten opp blant de fem beste.

Dersom du får mulighet på et senere tidspunkt til å gå og høre på Karoline Krüger og fru Ritters Rytmeorkester må du ikke nøle.

 

Besøkt 46 ganger
Previous post

Daniel Herskedal Kvintett

Next post

Forbyttet ved fødselen?

Ruben Olsen Lærk

Ruben Olsen Lærk