Dagens andre duokonsert med årets Artist-in-Residence, Vijay Iyer, avslutter vår egen tirsdag under den femtisjuende Moldejazz. Denne konserten pekte vi umiddelbart ut som ett av stedene man måtte være under årets festival. ECM-skiva «A Cosmic Rhythm with Each Stroke» som ble utgitt i fjor, viste til fulle at her var det to musikere som fant tonene, bokstavelig talt. Slik ble det også i Storyville.

Tett og varm luft, tett og heit musikk. Det var resultatet da vi svevde ut etter konserten. Lufta ga oss løft og bæreevne. For musikken hadde skapt kraftig termikk både inni oss og utenpå.

Men før det hadde vi svevd inn i lokalet på luftige vinger påsatt oss av septetten Woman to Woman i etasjen under. Vi måtte ta en seriøs timeout etter denne konserten for å hente oss inn igjen. Halvannen time sammen med Renee Rossnes og flere ble en sterk emosjonell påkjenning.

Vi bruker pausen til å tenke oss tilbake til fjorårets konsert i Teatret Vårt da Wadada Leo Smith var på Moldejazz med sin Golden Quartet. Med blant annet Pheeroan akLaff på trommer. Og på alt som har skjedd siden den gangen. For ett år siden hadde jeg en lang samtale med akLaff om forløpet av presidentvalgkampen i USA, og om hva som ville skje, om det verste vi kunne tenke oss skjedde.

Men såpass konsertvante er vi at etter noen minutter har vi lagt dette bak oss. Vi er snart klar igjen, med et tomt hode som skulle fylles med god musikk. Denne gangen med Vijay Iyer på el-piano og klaver, og Wadada Leo Smith på trompet.

Vi kjenner raskt igjen musikken fra plata, og derfra og ut lukker vi øynene og lar oss lede gjennom de soniske landskapene. «The Empty Mind Receives» … and … «All Becomes Alive». Akkurat slik er det. Og vi nyter hvert øyeblikk av det.

Wadada Leo Smith. Foto: Camilla I. Røsbak

På veien finner vi både «Uncut Emeralds» og «A Cold Fire» – og flammene skader oss ikke. Om musikk kan hele, så er Iyer og Smith sjamaner og heksedoktorer. Som kong Minos og en Minotaurus lurer de oss inn i sine «Labyrinths», men samtidig sørger de for at vi hele tiden har en strålende rød tråd i nærheten.

Om de to så også spiller rollen som Ariadne, så er vi Thesevs, som med hevet sverd går inn for å finne og drepe Minotaurus. Helt der inne i kjernen av deres musikalske skapninger, der finner vi Minotaurus. Men i motsetning til den greske mytens skremmende vesen som halvt kjempe, halvt økse, er denne Minotaurus vakker og nær uimotståelig.

Han ønsker oss fortsatt død og utslettet, men han dreper oss ikke selv. Vi skal utslette oss selv, av egen vilje. Og vi gjør det gjerne, der inne i musikken. Vi forsvinner inn i Iyers og Smiths musikk, og blir borte. Men i stedet for å dø, går vi over i en annen eksistens. Her er vingene fortsatt på, og for å komme ut leder de to oss ikke ut igjen ved å følge Ariadnes tråd, men rett og slett ta til vingene og fly opp og rett ut av labyrinten.

Etter en drøy time som føles som et helt liv svever vi ut av Storyville og ut i moldenatta. Jeg vet ikke om jeg har landet ennå. Musikk er et fantastisk språk!

 

Foto: Camilla I. Røsbak
Foto: Camilla I. Røsbak
« 1 av 12 »

Besøkt 12 ganger
Previous post

Dagbladets inntrykk av Terje Rypdal

Next post

R.I.P Alexandrakjellern

Johan Hauknes

Johan Hauknes