Sondre Justad: – Æ kjenn at det riv …

..men kanskje ikke akkurat i hjertet.

Det røsker kanskje heller litt i kjønnet. Med fare for å skyte meg selv i foten etter gårsdagens klander av den strukturelle sexismen i kulturlivet, må jeg likevel straks påpeke hvor TY-DE-LIG det er at Sondre Justad spiller på sex.

Hans inderlige tekster om hjerte, smerte og et svingende følelsesliv frir kanskje først og fremst til de unge voksne. Det er riktignok bombastisk å hevde at han ikke treffer med sitt sjeleunivers (eller at han ikke treffer andre målgrupper) — for det tror jeg jo at han gjør — men en tettpakket park på Romsdalsmuséet full av hylende tenåringsjenter attesterer ganske kraftig til det førstnevnte.

Det er noe klimatisk i hans staccato “det e o-o-o-over” i falsett, med svetten trillende nedover ansiktet, og tidvis direkte tale-henvendelser til publikum, som “dåkker e sikkert varm, men ikke varmere enn mæ”. Dette fikk han mye god respons på.

Når DET er sagt, så gir vi ikke skam på skambeinet bare fordi folk spiller på sex, og det er ingen tvil om at han har full kontroll over det kunstneriske og musikalske. Bandet han har i ryggen er steine, hakke bunnsolid og tight som en spandex-bukse.

Låtene er veldreide. Nøye og subtilt uttenkte arrangement, og godt gjennomarbeidede tekster.  Stemningene speiler lofotske netter med midnattssol og bålfest i fjæra med venner, og sommerfugler i magen.Det slår meg hvor godt denne musikken ville fungert filmatisk, så lett som den gir tilgang til visualisering.

Reint soundmessig kunne man ha trukket linje til Vampire Weekend, The Strokes, og Kråkesølv. Som en liten mandel i grøten, dukket Highasakites Kristoffer Lo opp og blåste på flugabonen. Alt i alt var dette en utrolig godt gjennomført konsert som jeg tror vil treffe godt, i mange lag av befolkningen, og for folk i mange aldre.