Woman to Woman: De som danser oppå glasstaket

I kveld var vi vitne til hva som kan skje dersom musikkfaglig kultivering får blomstre uavhengig av kjønnsnormative roller – og for en henrivende begivenhet det var!

NÅ, til dagens raljering:

Jeg fortalte meg selv i forkant av kveldens konsert med prosjektet Woman to Woman, at «DETTE skal ikke handle om kjønn, ikke f@@@!». Jeg forsøkte å klore meg fast til et mantra som sa at dersom dette udyret ikke nevnes, så gis det ikke styrke. Litt som å la være å blåse på eller helle bensin på bålet.

Dette dyret heter strukturell sexisme i norsk kulturliv.

Som du kanskje allerede skjønner, ble det kanskje ikke slik. Etter å ha sittet kataton en stund, uten evne til å produsere tekst, konkluderte jeg med at jeg ikke kan la være. Jeg kan for øvrig også nevne at det er med stor vanskelighet jeg skriver denne anmeldelsen fra et personlig ståsted, noe jeg normalt strekker meg langt for å unngå. Blablabla, alt dette til side:

Det er en stor og kanskje rosa elefant i rommet (det kommer an på hvem du spør), altså hvor påfallende det er med et helkvinnelig band, et faktum mange i media ikke vil nøle med å påpeke.

Enda mer påfallende er prosjektnavnets henspeiling til «fenomenet» helkvinnelige band, og deres liksom egenartede søsterskap, for ikke å glemme BEHOV for å alliere seg i kvinnesakens navn for å gjennomføre prosjekter der bestanddelen kvinner er større enn det motsatte.

Mitt poeng: Dette ville aldri vært tema dersom besetningen kun besto av menn, som også skaper behovet for å belyse denne problematikken.

Misforstå meg rett, jeg vil gi disse vanvittig gode musikerne all mulig kudos for kvinnesaksinitiativet, men først og fremst vil jeg takke dem for å levere en av årets mest vidunderlige Jazzkonserter med STOR J.

Konserten starter med en versjon av «Never Will I Marry» i ekte Nancy Wilson og Cannonball Adderley-ånd. Vokalist Cécile McLorin Salvant demonstrerer ypperlige evner til å intonere og frasere, samt en helt upåklagelig mikrofonteknikk.

Hun drar frasene presist fra punkt til punkt og hinsides punkt i det hun sprenger grensene for hva jeg forventer i teknisk og musikalsk traktering av en stardardlåttekst. Med dette sagt, savner jeg å høre hva hun kunne fått ut av et vokalsolo, tross at “head’ene” (melodi, akkordskjema og tilhørende tekst) hennes ofte kompenserer for manglende vokalkor.

Det er ikke vanskelig å forstå at hun i 2010 vant den prestisjetunge Thelonius Monk-konkurransen for vokalister. Spesielt spennende for undertegnede er hennes bevisste bruk av såkalt “vocal fry” (en slags knirking) over melodi, referanser til vokalhelter som Sarah Vaughan og Billie Holiday, og sinnsyke kontroll i overgangen mellom brystklang og hodeklang. Panegyrikk til side, det er vanskelig å ikke erkjenne denne musikerens evne til totalt og uten sidestykke stå helt naken.

Den musikalske lederen, kanadiske Renee Rosnes, hvis far etter sigende er hareiding, loser resten av bandet gjennom et heftig og sammensatt reportoar. Hun er stødig, trygg, men tar også tidvis plass der hun selv spiller solo og improviserer. Det samme gjelder bassist Noriko Ueda og trommis Allisson Miller, som unntaksvis kvitterte med en forrykende trommesolo litt uti.

Strukturen i konserten er hovedsaklig i pianotrio-format, hvor en pinlig presis, dog ellevill blåserekke fungerer som lagvis dybdeskapende verktøy. Klarinettist Anat Cohen, tenorsaksofonist Melissa Aldana (som nylig vant T. Monk-konkurransen for saksofon) og trompetist Ingrid Jensen, serverer fortendeler med en tydelighet James Browns orkester ville blitt rent misunnelig av.

Jeg er slått i bakken av denne usedvanlig enhetlige organismen som så smidig beveger seg gjennom halvannen time med musikk. Et stappende fullt Teatret Vårt kan attestere for det.

Så til en liten godbit for deg som har holdt ut hele denne langdrøye saken:

Ifølge anonyme kilder kom Herbie Hancock inn sammen med festivalsjef Hans-Olav Solli etter at alle funksjonærer hadde satt seg, for å bivåne konserten. Flere publikummere tilbød seg å ofre setet sitt, men Herbie ble sittende i trappa og smile til konserten var slutt, for så å gå backstage og hilse på bandet.