De gamle er eldst

Trompeterne Tomasz Stanko, fra Polen, og italienske Enrico Rava, er to legendariske, europeiske musikere, som man ble kjent med på tidlig 60-tall.

Stanko med sin polske jazz, blant annet med og av pianisten og komponisten Krzysztof Komeda, og Enrico Rava, som startet som trombonist, men byttet til trompet når han hadde hørt Miles Davis. Første gangen man hørte Rava utenfor hjemlandet var som medlem av Gato Barbieris italienske kvintett på midten av sekstitallet. Han flyttet til New York i 1967, og ble medlem av Steve Lacys band. Der spilte han blant annet med blant andre Carla Bley, Jeanne Lee, Paul Motian, Lee Konitz og Roswell Rudd.

På søtti- og åttitallet arbeidet han med Pat Metheny, Michel Petrucciani, John Abercrombie, Joe Henderson, Richard Galliano, Miroslav Vitouš, Joe Lovano, Gil Evans og Cecil Taylor.

Sammen med landsmannen, trompetisten Paolo Fresu, spilte Rava inn fire plater som var inspirert henholdsvis av Bix Beiderbecke, Louis Armstrong, Chet Baker, og Miles Davis («Bix», «Pop», «Shades of Chet», «Play Miles Davis»). Også verdt å merke seg er albumene «Rava, L’Opera Va’» og «Carmen», som er hans egne fortolkninger av operaarier og ouverturer. I 2001 dannet han en ny kvintett sammen med pianisten Stefano Bollani. Han turnerte også i 2001 med Gato Barbieri og Aldo Romano. I trioen Europeans spilte han sammen med den tyske bassisten Eberhard Weber og den sveitsiske perkusjonisten Reto Weber. I 2002 mottok han den danske Jazzpar Prize.

Tomasz Stańko dukket opp tidlig på sekstitallet sammen med pianisten Adam Makowicz i bandet Jazz Darlings. Senere samarbeidet han med pianisten Krzysztof Komeda, blant annet på albumet «Astigmatic» fra sekstitallet. I 1968 dannet han en kvintett som med Zbigniew Seifert på fiolin og altosaksofon, og i 1975 startet han et band med landsmannen pianisten Adam Makowicz.

Stańko har siden etablert et rykte som en europeisk jazzstorhet, ikke bare i polsk jazz , men også på verdensplan, og har jobbet med musikere som Jack DeJohnette, Dave Holland, Reggie Workman, Lester Bowie, David Murray, Manu Katche og Chico Freeman. I 1984 var han medlem av Cecil Taylors Big Band.

De senere årene har begge trompeterne vært aktive med flere innspillinger på ECM, og i følge informert hold, så har hele turneen de nå er ute på blitt tatt opp, så vi kan sannsynligvis forvente en utgivelse på det tyske selskapet etterhvert.

Med seg i bandet har de med den glitrende, italienske pianisten Giovanni Guidi, som også har noen ECM-utgivelser på nakken, og som er i ferd med å bygge seg opp en stor karriere i hjemlandet. På bass og trommer hadde de med seg de to amerikanerne Gerald Cleaver på trommer og Dezron Douglas på bass. Cleaver kjenner vi godt fra før med mange spennende prosjekter, mens Douglas er helt ukjent for meg.

Det startet tett og fint, og jeg har en mistanke om at dette egentlig var Ravas band, med Stanko som gjest. Fordi musikken var mye mer typisk Rava enn Stanko. De to «eldre herrene» i front så ut til å kose seg glugg ihjel på scenen. Stanko ruslet litt rundt med sin trompet, mens Rava stort sett holdt seg på plassen sin, med unntak av under en pianosolo, hvor han lente seg over pianoet og studerte Guidis spill.

Det er lenge siden jeg har hørt de to trompeterne såpass opplagte som denne kvelden. Mye av Ravas musikk er relativt «pop»-aktig. Med det mener jeg at musikken er lettfattelig og lett å like. Men den som imponerer mest er likevel pianist Guidi. Fra hans relativt neddempede og introverte ECM-innspillinger, var han denne kvelden virkelig på hugget. Og det svingte storligen hele veien.

Jeg hørte han for noen få uker siden, sammen med blant annet den danske pianisten Alexander Hawkins og den sør-afrikanske trommeslager Louis Moholo-Moholo, hvor de spilte låter fra det sør-afrikanske bandet Blue Notes. Og det var da jeg virkelig fikk sansen for den unge pianisten. Og han fortsatte å imponere i kveld. Og sammen med de fire andre musikerne skapte han en strålende kveld i Teatret Vårt.