Flatelangs skal i dag se på noen av de miljøfaktorene som er med på å skape Moldejazz. Nei, vi skal i stedet se på noen av de miljøfaktorene som skapes av Moldejazz, eller som er her på grunn av Moldejazz.

Eksos. Foto: Ole Foss

Quite exhausted

For å bringe hundretusener av turister til byen og rundt om i kysten av Norge trengs Hurtigruta.

Ikke for å fyre opp til en miljødebatt, men siden det ble forbudt bare å tenke på røyking og jazz … og før var det synonymt, det kan alle gjenlevende gammeljazzere alt om … så er det fritt fram for å fylle dette hullet i det menneskeskapte jazzklima. Hurtigruta, sier vi! Bare Hurtigruta går og går, sier Halvdan Sivertsen. Og den ligger og ligger og spyr ut deilig, svart, jazzrøyk mens den altså bringer byen nye turister, sikkert jazzere alle som en.

Nonn-verbal. Foto: Ole Foss

Nonn-verbal

Vi forsøker å få henne i tale, vi forsøker å tilnærme oss henne på gata, der hun står for å velsigne jazzen, det gode været, den gode musikken, musikerne, publikum, bodselgerne, bodkundene, all maten og hele Moldejazz. Men nei! – Nonn-nonn, sier hennes lille hærskare av bodyguards og viser ikke muskler. Vi regner med at dette er Moldejazz’ mest hellige person. Hellig nonne er mye bedre enn Helly Hansen, så da lar vi det bli med det. Nonnsens, sier vel du. Men man skal ikke kimse av ei nonne. Nonono!

Rosa piano. Foto: Ole Foss

Rosa piano

I går bragte vi bildet og åpenbaringen av de herlige trommene folk kan tromme på om de ikke er i slag. Men Moldejazz byr på så uendelig mye mer i den retning.

Siden Maya og de andre indianerne med tusen panfløyter og boomblastere som ristet løs gatelegemet og tennene på gamle damer ble vekk har Moldejazz et naturlig vakuum å fylle.

Det gjør de blant annet med et rosa piano. “Ta det piano”, står det. Vittige er de og!

Men det virkelig viktige er at her kan det åpenbare seg en ny Sjostakovitsj, en ny Chick Corea eller en ny Maria Kannegaard. Berømte og historiske gatemusikere som fant sitt piano i sin gate i sin barndom og ble det de ble. Amen!

Spinnvilt. Foto: Ole Foss

Spinnvilt

God jazz svinger, det er noe vi alle vet. Men jazz kan også være helt spinnvill. Det er det bare et fåtall som vet, og det er en strengt bevart hemmelighet at det dreier seg om, hurtig turtall og balanse. Akkurat som “spinnerne” som nå selges i milliontall og gir brukerne følelsen av indre ro, fokus og balanse. Det står stille, samtidig som det går fort rundt. Slik som jazzmusikeren som finner seg musikalske tema de kan spinne rundt på i det uendelige.

– Tidtrøyte, sier onde tunger. Virkelig ondt sagt, men et snev av sannhet. For mye av Moldejazz er venting. Venting på billetter, venting i kø, venting på at musikken skal starte, venting på burgere, venting på øl, venting på at betalingsterminalen skal godkjenne beløpet … noe den ikke gjør, siden du har tom konto. Og enda er festivalen bare halvveis! Helt spinnvilt!

Stang-inn. Foto: Ole Foss

Stang inn

Så langt er alt vel i Moldejazz, men forsterkninger trengs. Denne boden her er Stange kommune i Hedmark sin egen jazzbod. Hva de bedriver der? Stangselleri, som er den nye påmfritten, i følge Stange kommunes utagerende konsulent, Helle Stanghelle. Byrden av påtrengende kunder som vil ha stangselleri gjør at pappa Harald Stanghelle må forsterke boden til Stange med en ekstra stang.

Tør han? Foto: Ole Foss

Virtual Reality

Ja, er svaret. Fireflates utsvevende medarbeider tok utfordringen og hoppet utfor Trollveggen sammen med Tom Erik Heimen. Selvsagt må man kalkulere inn å gå på en skikkelig smell, men dette var jo litt juks da. Det var ferdig innspilt, var det ikke det da? Men med livaktige 3D-briller og sensorer plassert både her og der i brillene kunne jeg se både opp og ned og hvor jeg ville, mens jeg nærmet meg avgrunnen i en fart av 250 km/t. Jeg? Pingla fra flat-Hedmarken? Utfor Trollveggen? Ja, og skulle det gå i snurr med fallskjerm og vingedrakt så sto Telenor-Åsmund klar for å gripe meg i fallet, måtte jeg vel begripe.

Joda, jeg landet trygt, men det gir tanker videre både for meg, Telenor og Moldejazz. For med slike briller og med uovertruffen teknologi vil vi snart kunne reise på virtuelle ferieturer hvor som helst og – det som bedre er – oppleve virtuelle konserter på Moldejazz med hvilke artister vi vil, levende som døde, med VR-briller på. Jeg var sjøl på Herbie Hancock i går. En stor opplevelse! Men jeg ville jo heller stått på scena sjøl med gitaren til Lionel Loueke, eller hengt over flygelet til Herbie. Mens jeg egentlig satt hjemme i min egen stue.

Romsdalsmuseet? Sjølsagt kan vi med VR-briller på spankulerer rundt i vår egen stue og ha både folk, musikk og miljø rundt oss. Myyyye billigere det! Eller, er det det? Og er det like bra?

Bli med på nye oppdagelser i morgendagens Flatelangs. Det er så mye rart atte! Fyflate!

Besøkt 11 ganger
Previous post

Alt er tilgitt, Pat Metheny!

Next post

JazzQuiz torsdag

Ole Foss

Ole Foss