Som du forstår, så likte jeg konserten. Jeg likte den så til de grader, at alt nå er tilgitt, Metheny!

Jeg må innrømme at jeg aldri har vært blodfan av gitaristen Pat Metheny. Han har gjort en rekke plater og konserter opp gjennom årene som har satt gitarstandarder for minst en generasjon, men i min platehylle står det kun en plate med Pat Methenys navn på omslaget. Det er platen «Song X», som han gjorde med saksofongiganten Ornette Coleman i 1986.

Foto: Camilla I. Røsbak

Han var påtenkt som medspiller til bassisten Arild Andersen på hans Moldekonsert i 1981, men han ble forhindret, og man fikk for første gang stifte bekjentskap med Bill Frisell (pluss pianisten John Taylor og trommemaskinen Alphonse Mouzon). Men Metheny og Andersen samarbeidet i 2001, da Metheny var Artist in Residence her i Molde, og den konserten går det fremdeles gjetord om.

Så kom muligheten for et nytt samarbeid tilbake. Og der satt vi, på første rad i Teatret Vårt, og jeg tror Fireflates utsendte var den eneste som ikke gledet seg hemningsløst. Han var rett og slett litt skeptisk!

Ytterst til venstre på scenen sett fra publikum, i sedvanlig stripete genser, denne gangen i grått og hvitt, kommer Pat Metheny ruslende. Tre gitarer – en elektrisk, en halvakustisk og en sardinsk. I midten på scenen, Grenlandstrommeslageren Gard Nilssen, som vi blant annet kjenner fra Bushman’s Revenge, og ytterst på høyre flanke, med sin nyeste bass med dragehode, Arild Andersen, som overhode ikke trenger noen nærmere presentasjon.

Jeg er heller ingen ekspert på låtene til Metheny, for egentlig skulle jeg ha ramsa opp hele settlista, og selv om Andersen fortalte hva de het innimellom noen av låtene, så var jeg rett og slett ikke i stand til å registrere hva de het. Men de startet med en relativt «vanlig» Metheny-låt, og min skepsis økte, før kvelden rett og slett ble reddet med en låt fra samarbeidet med Ornette Coleman. Jeg tror det var «Trigonometry», som de to skrev sammen, men jeg vil ikke arresteres om jeg tar feil. Og jeg var totalt solgt og ødelagt! For plutselig slo Pat Metheny ut i full blomst. Jeg hørte ham ikke på hans duokonsert med Ron Carter i fjor, som for øvrig fikk relativt kjølig mottagelse. Tidligere samme år, hørte jeg ham med blant andre saksofonisten Chris Potter and trommeslageren Anthony Sanchez i Tallinn, og den konserten ble ikke husket i mer enn et kvarter. For en mer kjedelig konsert går det lang tid mellom hver gang man hører.

Men i kveld, i Teatret Vårt, satt alt som et skudd. Det ble en ren innertier! De «bånna» bakken! De scoret på hel volley! Andersen og Nilssen sparket og slo som to tungvektsboksere i ringen, og Metheny heiv seg på. Smilte og lo og var tydeligvis i storform. Vi fikk «Travels» fra albumet med samme navn, men i en adskillig friskere versjon enn plateversjonen.

Foto: Camilla I. Røsbak

Vi fikk noen Andersen-komposisjoner, blant annet den fine «Mira», hvor bassen sang mer enn noen gang, og Nilssen så ut som en kombinasjon av Elvin Jones og «dyret» i Muppet Show. Og hele tiden var han så solid på plass, akkurat der han skulle. På mikrosekundet! Og det var en fryd å høre han hamre over Gretsch-trommene som var de en del av kroppen.

Som du forstår, så likte jeg konserten. Jeg likte den så til de grader, at alt nå er tilgitt, Metheny! De to nordmennene var rett og slett med på å åpne ørene mine for Methenys musikk, på en helt annen måte enn noen av de mange platene han har innspilt, eller de konsertene jeg har hørt med ham. Og kveldens konsert vil gå inn i historien som en av årets desiderte høydepunkter. (Lurer på om han som selger brukte LP’er borte i Storgata har noen av Methenys plater, for da har han et stålsikkert salg inne!)

Takk, Pat! Takk, Arild! Og takk og pris for Gard Nilssen!

Besøkt 73 ganger
Previous post

På tur over grønne landskap med Bogue Chitto

Next post

Flatelangs 2

Jan Granlie

Jan Granlie