Vi var av de uheldige som ikke fikk inngang til kveldens store snakkis-konsert med Pat Metheny, Arild Andersen og Gard Nilsen. Men vi hadde igjen noe av det vi hadde gledet oss til i flere uker. Noe som døyvet skuffelsen av ikke å få opplevd et møte som etter alle solemerker ville bli like legendarisk som trio-konserten med Pat Metheny, Arild Andersen og Paal Nilssen-Love i 2001. For oppe i salen på Plassen som er oppkalt etter strøket rundt New Orleans’ Basin Street, der de røde lysene sto i full flamme, der skulle det skje et stjernemøte som ikke bare krysset Atlanteren, men som også skapte impro-historie.

For der inne i Storyville, kommer danske Mette Rasmussen, bosatt i Trondheim, på scenen sammen med tre medmusikanter som er det nærmeste du kommer creme-de-la-creme i dagens moderne improvisasjonsmusikk. Rasmussen selv er i dag en stor etablert stjerne innenfor den nord-europeiske bydelen i Chicagos moderne frijazzdistrikt.

Men hun må finne seg i å bli overgått av sine medmusikere. Vi har ute på høyre fløy, amerikanske Zeena Parkins på klassisk og elektrisk harpe  — like hjemme i rock som i jazz og impro. Vi passerer Mette deretter, og neste er bassisten Barry Guy. denne nestoren i engelsk frittgående, spontant musikk som også er en av de aller fremste tenkerne om denne musikken. Til sist, ute til venstre, amerikanske Craig Taborn, på klaver, som vi altså hørte i duokonsert med Vijay Iyer for et par dager siden.

Nå kunne man tenke at her blander man tre forskjellige estetikker: New York emosjonelt fundert frijazz og improvisert musikk, cerebral engelsk spontan-musikk og skandinavisk aleatorisk impro. Men det er ingen grunn til skepsis. Dette er musikere med store ører og store hender. Og hendene, hjertene og hjernene skaper det som vi vil kalle vakker musikk.

Zeena Parkins. Foto: Kjetil Valstadsve

Rasmussen åpner ballet, og de andre tre kaster seg på. Guy henter ut elementer av Rasmussens lydstrøk og utvikler dem videre på sin femstrengs bass. Parkins er en eminent lydmaler på sine harper. Spesielt er lyden av hennes spesialkonstruerte elektriske harpe, gedigen, vakker, gripende. Om du parrer Jimi Hendrix med Derek Bailey og gir avkommet ei elektrisk harpe, da får du Zeena Parkins.

Craig Taborn lager ei bunnlinje i musikken, det buldrer og det braker. Mens de alle fire hver på sin plass strekker ut sine ører og lytter, lytter, mens de omformer de oppfattede lydene fra sine medmusikere til nye lydvarianter som spiller med, spiller mot, spiller opp og spiller ned leveransene fra naboen, fra rommet, fra publikummet.

En setning jeg ikke vet hvor kommer fra, gjenspeiler min opplevelse av musikken, «imagine walking on glass». Med kølle på bassen drar Guy de andre med seg inn i et strekk som nesten blir pointillistisk. Men akkurat i det musikken begynner å nærme seg noe som likner et groove, bryter Rasmussen mønstret og dreier skuta i en helt annen retning.

Et kort ekstranummer beveger seg i leikne geitesprang over fjell og li, i kåte sprang og kaute hopp.

Og det dere kalte «tut og bært», det er det som jeg nå kaller vakker musikk!

Zeena Parkins. Foto: Kjetil Valstadsve

Besøkt 7 ganger
Previous post

JazzQuiz torsdag

Next post

Ole Foss: – Slik ser musikk ut!

Jan Granlie

Jan Granlie