Jeg har anmeldt musikk både her og der. Mest i Romsdals Budstikke, minst i Fireflate. Og da har jeg lurt leserne til å tro at jeg har beskrevet det jeg har hørt. Dette hovedsakelig på grunn av begrenset spalteplass.

For når jeg opplever musikk på sitt mest praktfulle så ser jeg nemlig musikken, og det i widescreen, kjempeoppløsning og i helt ubeskrivelige farger. På sitt mest praktfulle, altså. Hadde dette vært for 50 år siden ville hårete mennesker med og uten afghanerpels, pannebånd og sløret blikk bare nikket til dette og sagt «Yeah, man!» og tilbudt meg en ny joint eller noe enda mer sentralstimulerende. Nå har jeg aldri tatt del i slike typer hallusinerte, psykedeliske og relativt astrale reiser, så jeg aner jo ikke.

Nei, da er jeg mer på trauste moldemann og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sin hylle, hvor kjedelig det enn kan høres: – Fotball gir meg rus!

Bortsett fra at jeg da bytter ut fotballen med musikk. Bare en gang har fotball gitt meg rus, og det var da jeg prøvde å heade. Jeg så stjerner, måner og plutselige flyvende farkoster. Og dette var lenge før Norwegian. Både ballheading og headbanging har vært min ugreie. Headbanging uten hår har heller aldri tatt seg ut.

Nok om det, for det er utseende av musikk dette skal dreie seg om. Eller innseende. For jeg ser altså ting inne i meg når jeg hører musikk, i likhet med sikkert flere av leserne også, som ikke har turt å innrømme det. Og det som går igjen er på reise i skiftende landskap.

Med hva kan variere. Fra tog via skip med store seil til intergalaktiske farkoster som seiler gjennom tid og rom. Av og til er musikken så småskalert at jeg er på maurnivå eller svinsende med insektsvinger eller krypende på markplan. Det siste under påvirkning av særdeles tung og nærmest ubevegelig musikk som stamper framover i sin egen ubehjelpelighet.

Alt går jo framover her i verden, så musikken beveger seg eller noe inne i meg. Drar meg med. Av og til inne i jungelen, der sinnatoner med skarpklør og huggtenner gnistrer i mørket. Andre ganger er jeg inne i storbyhelvetet med trafikk, lys, folk som fyker hit og dit uten mål og mening eller inne i technomaskineriet, i en automatisert, robotisert og lobotomert virkelighet, fri for alle flagrende sommerfugler og fantasier.

Neida, jeg sitter ikke der og sover og ikke passer på, min venn. Det er bare på de mest dørgende kjedelig konsertene det er like godt å blunde av og forhåpentligvis våkne når allting er over, om en er heldig. Noen ganger er musikken så fæl at en godt kan dø av det, men det har jeg ikke opplevd. Angst som jager inne i hodet og innover i kroppen, helt innerst inne i livsnerven. Så grusom kan musikk være!

Dans er visuelle elementer som vokser fram der inne, der tonene kan bli levende og i alle slags farger. Dette skyldes i mitt tilfelle uheldig påvirkning fra dyktige animatører på 60-70-80-tallet. Men toner i krig eller toner bortimot i erotisk lek og det som verre/bedre er oppstår. Uten sensur, jadda! Og ikke noe fyrverkeri er så praktfullt og billig som det som oppstår inne i hodet under soloer eller magiske samspilleksplosjoner mellom toppmusikere på sine instrumenter. Magi blir et fattig ord. Men magi oppstår i seg selv rundt fisker, fugler, edderkopper, bier, biler, fly, raketter, ballonger…mye fin ballongmusikk, skal jeg si deg. Og vær!!! 
Det er ikke måte på hvilke vær som oppstår både i vakker og i fryktelig musikk, og ingen natur er så utfordrende, stupbratt og ugjestmild som i tung, synkopert groovemusikk. Heller ikke så smilende, lekent og oversanselig omfavnende og medgjørlig som myke, runde gitartoner….eller toner fra strykere, saksofoner, harper, flygel…

Flygel, ja! Det var vel dette jeg skulle si; Duokonserten med Vijay Iyer og Craig Taborn var en av de beste konsertene jeg har sett inni meg på Moldejazz på flere år, både bakover og framover.

Besøkt 4 ganger
Previous post

Mette Rasmussen Unit danser inn i natten

Next post

Moldensere kan danse!

Ole Foss

Ole Foss