Atmosphères – en reise i vårt indre

Forførerisk sakral lyd for fansen – og andre som etter dette ble fan av verket under konserten.

Jeg har i flere år blitt eksponert for forskjellige variasjoner og iterasjoner over Arve Henriksen, Eivind Aarset og Jan Bang – samt andre samarbeidende musikere som også befinner seg i rommet mellom akustikk og elektronika.

Det var helt tydelig at de fremmøtte visste hva de gikk til – dette er en plate som har fått mye positiv omtale. Gitt applausen når musikerne entret scenen visste vi i salen hva vi gikk til. Det er derfor helt unødvendig at festivalen stiller med konferansier som på litt vel teatralsk vis presenterer musikerne – uten å presentere dem. Det virker også påtatt jass-snobbete å presentere nødutgangene som om vi sitter på SK4517 på vei til Oslo. Når festivalen arrangere stå-opp konserter i samme lokale med 700-800 personer blir denne informasjonen aldri presentert – så hvorfor gjøres dette konsekvent på ”finere” konserter?

Nok “kjefting” på festivalen – tilbake til dagens høydepunkt.

Til tross for at albumet Atmosphères av flere anmeldere har blitt ansett som noe av det ypperste – er nok ryktet til denne type musikk at dette er vel smalt til at man orker å høre på slikt. Dvs mange anser at albumet er for de spesielt interesserte. Dette stemmer ikke – albumet er eksepsjonelt tilgjengelig med mindre alt du hører på er det infamøse bandet Eat Shit & Die.

Konserten vi fikk høre denne kvelden er ikke en live performance av albumet i tradisjonell forstand – grunnen til dette er at Arve og Eivind er blant Norges fremste hva gjelder improvisasjonsmusikk. Når de også har med pioneren Jan Bang innenfor live remix, som for alle praktiske formål er 100% improvisasjon – da får vi en konsertopplevelse som bruker albumet som et solid fundament. Det hjelper også at disse tre musikerne har et solid og langt samarbeid.

I praksis betyr dette at det vi fikk høre under konserten avviker fra det som ble spilt inn på plate i 2014. Etter vår mening er det viktig at det man hører på konsert er annerledes i forhold til det som ble gjort under innspilling – men ikke så forskjellig at man ikke kjenner seg igjen, eller at artistene ender opp med å lage en ufrivillig parodi av en coverlåt på seg selv.

Fredagens konsert tilfører en helt ny dimensjon av Atmosphères som et langsiktig prosjekt. Etter vår oppfatning var kveldens konsert en annerledes og en svær godt gjennomarbeidet versjon av albumet.

Før 2016 var Tigran Hamasyan et ukjent blad for de fleste – men etter samarbeidet med Jan og Eivind, blant annet på Punktfestivalen i 2013, så begynner han etter hvert å få et navn her til lands.

Mye av grunnlaget for Atmosphères ligger i armeisk musikk fra sent 1800- og tidlig 1900-tall. Under konserten glir temaene inn ut av balkanske lydbilder, norske fjorder, og permafrosten på Svalbard, men med den viktige forskjellen at vi her snakker om ultra sensitiv pianospill i eufoni med den fløyelsmyke trompet-tonen til Arve.

Innspillingen Atmosphères er genialt bygget opp med sine 10 forskjellige Traces. Disse er varianter av de fire aktene verket er bygget opp omkring. Dette gir oss som konsertgjengere unike muligheter for å oppleve noe nytt hver gang verket fremføres. Undertegnede har opplevd Atmosphères tidligere – og kveldens fremførelse ble den aller beste. Gutta har jo holdt på med dette i noen år, og gjør man ting ofte nok blir man best.

Likevel – artister på dettet eksepsjonelle nivået gjør at disse konsertene ikke bærer preg av rutine.

Jeg tror mye av dette kan ensemblet takke Arve for – under denne type konserter er han utrolig eksperimenterende og søkende – det kan virke som han alltid jakter på det lille ekstra.

Vi fikk også oppleve en side av Arve som sjelden kommer til overflaten, at mannen kan synge. Under første akt får vi en forsmak på stemmeprakten. I denne sekvensen er det helt tydelig at han legger bånd på seg selv. Jeg har hørt Arve synge før, så akkurat der og da syntes jeg litt synd på ham. Denne nedtonede sangen blir gjort til skamme i del fire i konserten – jeg tror likevel at Arve har enda mer å gi oss som sanger. Spørsmålet blir jo om den første sekvensen med sang kunne gjøres mindre nedtonet. Etter min ydmyke mening bør Arve sterkt vurdere å lage et vokalbasert album med stemningene i Atmosphères som grunnlag.

Samspillet mellom Arve sin langt fra blå trompettone og Tigrans klaverspill er en ubetinget fryd å høre på. Man blir helt andektig når Tigran og Arve lekent følger opp og inspirerer hverandre i stadig nye improvisasjoner.

Her kommer vi til kjernen i Atmosphères – det er primært Tigran og Arve som driver dette fremvover. Eivind og Jan har særledes viktige oppgaver – under konserten enda mer fremtredende enn på platen. Jeg har stor sans for Eivind sitt gitarspill – og han får virkelig vist seg frem under konserten. Jeg måtte trekke på smilebåndet flere steder når vi satt der og lurte på hvor pokker kommer den lyden derfra – for så observere at dette er det Eivind som produserer. Etter min ringe mening er det få her til lands som klarer å få elgitar til å høres ut som en fløyelsmyk tre-fløyte – uten lyden av treverk.

Akkurat denne utgaven av Atmosphères kommer best til sin rett når Eivind får muligheter til å slå seg løs og trompeten og flygel tones noe ned til å danne grunnmuren i musikken.

At Tigran, Arve og Eivind som bytter på å være grunnmur for hverandre er ganske kult. Her er det musikere som vet å dele godene med oss tilhørere – ingen primadonnanykker eller “jeg er headliner så dere andre kan tar dere en bolle”, som vi har sett eksempler på på andre konserter denne uken. Det er akkurat denne lysten til kontinuerlig å utfordre hverandre som gjør konsertversjonen av Atmosphères så spesiell. I denne sammenhengen er det viktig å trekke frem Jan sitt bidrag – uten Jan hadde ikke lydbildet vært dypt, saftig og befriende. For en førstegangslytter er det kanskje vanskelig å høre hvor Jan kommer inn i bildet. Fasiten er at der hvor de tre andre skaper grunnmur og tydelig innhold, skaper Jan himmel og atmosfære.

Tittelen på denne artikkelen er en reise i vårt indre. Når musikk virkelig treffer undertegnede så dukker det opp en haug bilder inne i hodet mitt. I konsertversjonen av Atmosphères er det Tigran sitt spill som setter i gang bildene, Arve tar disse i interessante retninger, Eivind legger en substansiell grunnmur og Jan sørger for at billedtablåene har rett atmosfære.

Under fremføringen i Teateret Vårt ble vi bla tatt med inn i tåketunge vestlandsfjorder en tidlig morgen i juli. Andre tablåer tok oss til permafrosten på Svalbard – og til slettene i indre Mongolia.

Atmosphères som plate er en stort sett happy-go-lucky affære med få partier som gir mørke billedtablåer. Alt er happy-happy-joy-joy. Dermed er det en ekstra dimensjon i Atmosphères-universet vi opplever denne kvelden. Vi snakker her om forlatte bylandskap som f.eks. mandag kveld i Nydalen. Dødt. Forlatt. Tomt. Ikke har de hunder i Nydalen en gang.

Vi snakker også om ganske skremmende bilder hvor støyen tar oss. På plata er det lite støy å spore – men desto mer støy av ypperste kvalitet under konserten. Her har gutta tatt den helt ut. Vi snakker om den totale ødeleggelse – inklusive at Dinglefisken kommer og spiser deg til frokost. Vi befinner oss i et grått landskap, det har ikke regnet på 698 dager, støvet er over alt, vi hoster blod – når vi har krefter til å hoste. Det er heller ikke flere rotter å spise. Kaninen fra tundraen på Svalbard er for lengst kokt. Marerittet er altoppslukende og Wes Cravens Freddy Krueger ville vært stolte!

Men ut av dette marerittet får vi gleden av å oppleve en post-post-apokalyptisk verden hvor himmelen endelig er blå og vannet rent å drikke. Vi er hjemme i Molde og titter utover de vakre fjellene på andre siden av fjorden.

Musikkteknisk kan ikke denne konserten bli bedre. Lysmessig ble det gjort en ypperlig jobb – spesielt likte vi at lyset fokuserte på de rette tingene som skjedde på scenen. Vi må også berømme kreativ bruk av logosirkelen – denne ble fargelagt etter hvert som tablåene skred fremover. En blodrød måne samtidig vist som vi opplevde skogens konge i en bøkeskog nede i de sydligere deler av Danmark – det er altså ikke bare jeg som ser bilder for mitt indre øye under denne konserten. Derimot, for oss som satt nede til venstre opplevde vi flere ganger kneppelyder – som jeg av erfaring vet ikke kunne komme i fra scenen.