Diktaren Hoem og saksofonisten Inderberg framstår som lokale hip-hop’ere – i bebop-drakt.

 

Foto: Ruben Olsen Lærk

Edvard Hoem må etter hvert kunne kalles de norske poetenes aristokrat. Dette fyrtårnet i det fordums ml-litteratur-miljøet har skrivestue i gatene der Henrik Ibsen vanka i hovedstaden, og går til jobb hver dag ikledd dress og slips. Ikke skjønner jeg hvordan det er mulig å forfatte ei eneste linje i den type kledebon, men Hoem får det uomtvistelig til. Hans slektssaga går over disk i titusenvis, og merk: På nynorsk. Når riksavisene nekter sine skribenter å skrive nynorsk, har de med andre ord fakta mot seg. Redaksjonsledelsen i Aftenposten, Dagbladet og VG burde ta seg en prat med Edvard Hoem.

 

Foto: Ruben Olsen Lærk

 

I lag med John Pål Inderberg Trio leser Hoem publiserte verk, og han gjør det med stil – veldig tilpassa et jazzpublikum. De fire-fem stykkene han leser er lokalt orientert – som for eksempel “Her i Romsal vil eg strande”. Og det aller meste er knytta til musikken, jazzen, festivalen.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Litteratur og jazz? Kombinasjonen har vært der helt siden beat-poetene leste i de små klubbene på Manhattan for et halvt århundre siden – og vi kjenner til samarbeidet mellom Jan Erik Vold og Egil Kapstad (R.I.P.) Hoem & Inderberg Trio er noe helt annet – mye mindre musikalsk, om dere evner å oppfatte meg i aller beste mening. Edvard Hoem leser sine tekster, og trioen spiller sin musikk – ganske uavhengig av hverandre. Men det henger fint sammen, likevel. Det føles på ingen måte som “to forskjellige band”; de utgjør en behagelig enhet. Et slags “Studio Sokrates” – fritt for filosofisk babbel.

Foto: Ruben Olsen Lærk

Hoem forteller om et bryllup (?) der en av gjestene var sikker på å ha fått plass ved siden av Art Farmer, mens det viste seg at bordvenninna var farmor … mens Inderberg viser seg fram som en ypperlig scat-vokalist (sånn som Ella Fitzgerald var spesialist i). Og det er kanskje sant, som dikteren sier, at “jazzen skapte storbysus i vår provins”?

Foto: Ruben Olsen Lærk

For en som ikke kjenner så fole godt til den lokale dialekta, være seg romsdalsk eller trøndersk, kan det innvendes at både Hoem og Inderberg snakker alt for fort. Omtrent som Davy Wathne plaprer i vei i TV 2. Men la gå. Dette ble en riktig så trivelig hyggestund – med tradisjonell jazz og ganske moderne poesi.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Previous post

Gjøkungen

Next post

Festivalhelten Sara

Arild Rønsen

Arild Rønsen