Flatelangs har i dag kommet til siste dagen for i år, og vi flater helt ut.

VIP-eposisjon

VIP-eposisjon. Foto: Ole Foss

VIPPS-soner

Noko nytt av året er bruk av VIPPS, og på Romsdalsmuseet har man straks teke dette på alvor og innført eigne soner for VIPPS. Neste år vil festivalleiinga også inkludere døtre for VIPPS.

 

 

Dehydrert hydrant. Foto: Ole Foss

Dehydrert hydrant

Alt og alle jazzer under Moldejazz. Derfor var det noe forstemmende å påtreffe denne molefonkne og oversette skapningen i bakkant av alle begivenhetene på Romsdalsmuseet.
– Nei, kan ikke akkurat si at det swinger her jeg står, for å si det rett ut.
– Det var en tørr vits.
– Ja, jeg er jo helt tørrlagt … Nei, da sku’ du sett før i tida! Da var jeg sprøyte gal …

 

 

Alle Bech’er små

Moldejazz er full av folk, og de fleste bare er der og jazzer rundt uten mål og mening. En mer og mer markant skikkelse med mål og mening er trombonisten Gunnar Bech, her uten trombone, men fortsatt med mål og mening. Og med mikrofon.

Jazzaristokratene som kommer nærmest mulig fra Oslo har kanhende ikke den fjerneste anelse av hvor viktig Gunnar Bech er for Moldejazz og gatelivet og musikken i sin alminnelighet. Så la oss si det; Uten Gunnar Bech ville Moldejazz blitt som et Sommertog uten lokomotiv. Var det en motiverende sammenstilling?

Hver dag deltar han med Barnejazz i 1Fm-teltet, der han og kameratene tøyser til og jazzifiserer kjente barnesanger i retning av det helt ukjente, og skaper intensjonell ansamling i gata. Her ser vi ham sammen med gitarist Espen Bjarnar, trommis Espen Krumpolc, trompeter Espen Hayden Powell og bassist Espen Sindre Klykken. De små barna heter kanhende også Espen.

Straks showet er over, beveger Gunnar seg for sine daglige scats og tromboneblås på fortaus-restauranten på Rød. Som ellers ville blitt for taus.

Straks dagen er over beveger Gunnar seg til teltet Magic Mirror, der Dixi atter skal slynge jazztoner inn i de små timer. Dixi, som er gjenoppstått etter mange år på hermetikkboks. Og som gleder alle med dixifiserte standardlåter og andre svisker.

  

Bare sirkus. Foto: Ole Foss

Bare sirkus

Her i år fikk alle kritikere av Moldejazz rett; det er jo bare sirkus med dette spetakkelet.

Og særlig på Rådhusplassen, der både store og små har latt seg lure inn i det merksnodige, kreolsk-hollywoodske teltet i tusentall for å høre på musikk.

Vellykket? Ok, da! Vellykket! «Men me’ lika egentlig ikkje no’ nytt i Molde!» (sitat en på utsiden som nektet å gå inn.)

 

 

Teltet, det er et gammelt hus. Foto: Ole Foss

Teltet det er et gammelt hus

Kirka må med på Moldejazz. Saliggjørende musikkopplevelser med med føringer lukt inn i det himmelske paradis «when the saints go marching in». Og vil du være med i de himmelske hærskarer bør du innom et reisekontor først for å få ditt pass påskrevet. Og siden det er så langt opp til domkirken, har kirken (den norske) egen filial i Storgata. Om det går like raskt som å få seg en burger? Nei, hvorfor spør du om det?

 

Kjedelig. Foto: Ole Foss

Kjedelig

Allting går mot sin ende, også Moldejazz. Men om man raskt spretter tilbake til åpningen så dukket hr. ordføreren opp med sitt flotte kjede. Og han skal ikke bli aleine om å bære rundt på kjeder, viser det seg. Alle som vil kan kjede seg under Moldejazz. Bare finn noe som passer akkurat deg!

Du som sitter hjemme i din stue, hvor liten den er; skriv kjedebrev til Moldejazz og ønsk deg kjede du også!

 

Høy og mørk

Høy og mørk. Foto: Ole Foss

Eksotisk står hun der og fanger ettermiddagsvinden i sitt mørke ansikt og skuer ut over de som er ute og jazzer, men ai-ai så utilnærmelig hun er, den mørke skjønnheten. Og hun har tapt ansikt i løpet av jazzuka. Det begynte med en facelift i en av de nærliggende facelift-, healing- og hamburgerbodene, der man også kunne få tatovering («ta toveringer til prisen av en») og en gammel LP-plate på kjøpet.

Så havnet hun på Facebook, men uten face ingen «likes». Og da går det som det går. Imorgen er det helt slutt for Vanisha Redgrave.

 

Dr. Harmonica. Foto: Ole Foss

Dr. Harmonica

Han er en levende legende i gatebildet under Moldejazz. På fast plass hvert år. Men med halve seg på boks. Et band på boks er trygt og godt, og han kan vie seg til utvalgte gitarsoloer og munnspill.

Gitarsolo sponset av lokal brusfabrikant? Nei, Dr. Harmonica er ikke sponset av noen, og helt avhengig av de skillemyntene og sedlene du fortsatt har å avse.

Likevel – akk og ve! – nordmenn er elendige pengefolk. Vi bruker visa og VIPPS. Og vipps er nok alle gatemusikanter i ytterste nød.

 

Vidar Busk. Foto: Ole Foss

Vidar Busk

Mye slår rot i Alexandraparken under Moldejazz. Denne usle veksten, poden Vidar, vokste seg til en kjempebusk. Og den som påstår annet enn at Vidar Busk er blitt en gedigen suksess som har slått kraftig bluesrot i virkeligheten i Alexandraparken, han er enten tonedøv eller blind.

Men noen må jo være det og.

Vidar Busk er forbausende grønn til å være så blå.

 

Med det ønsker Flatelangs alle sine seere, lesere, lyttere og følere en god Moldejazz-avslutning. Ji-haaa!

 

Previous post

Moldejazz - 2017 og 2018

Next post

Gjøkungen

Ole Foss

Ole Foss