Maria Schneider kommer til Molde neste år! Grunn god nok til å sette av uke 29 i 2018 fortere enn svint!Forrige uke annonserte Kongsberg Jazzfestival at de har booka a-ha til neste års festival. I dag fulgte Moldejazz opp med å annonsere neste års Artist in Residence: Maria Schneider. Ikke et ondt ord om landets beste pop-band gjennom tidene, men vi våger oss likevel på et foreløpig sluttresultat. Molde – Kongsberg: 1-0. Det er tross alt jazzfestivaler vi snakker om.

Maria Schneider har fornya storbandjazzen, og opererer i grenselandet avant garde jazz/”moderne” klassisk musikk. Hun er i første omgang komponist og orkesterleder, og liker store ensembler. Til åpningskonserten i Bjørnsonhuset 16. juli, har hun booka Ensemble Denada, som hun også jobba med i 2010. I 2008 åpna hun Oslo Jazzfestival, der hun orkestrerte “Porgy and Bess” og Miles Davis’/Gil Evans“Sketches of Spain”. Fireflate var til stede den gang, og garanterer å være til stede i Molde neste år – samtidig som vi faktisk forhåndsgaranter ekstrem, musikalsk kvalitet.

Men – hvordan ser oppgjøret ut for årets festival? Skal vi tro festivalledelsen, og det skal vi jo, ser det ut til å bli “svarte tall”. (Noe som ikke må forveksles med “å gå i svart”.) Intet tyder på stort overskudd, men festivalen sies å ha solid egenkapital.

Jazz-konsertene går så det suser, men Moldejazz har et problem med konsertene på Romsdalsmuseet. 7000 over to dager er minst 3000 for lite. Festivalen opplever også en slags sponsortørke, et faktum vi som publikum strengt tatt ikke opplever som noe savn – disse vandrende sponsorteltene i flagrende gevanter har en stygg tendens til å ødelegge enhver konsert som krever en viss konsentrasjon. Det er fullt mulig å forstå at dette byr på økonomiske utfordringer for festivalen, men enn så lenge ser det ut som vi lever godt med at “publikum er vår hovedsponsor”.

Festivalledelsen oppsummerer 2017 som “en kunstnerisk suksess”, en karakteristikk vi mer enn gjerne underskriver på. Den samme ledelsen lover også å “tydeliggjøre hva Moldejazz egentlig er”, et utsagn vi tolker som en lovnad om å fortsette booking-politikken med å i all hovedsak sette jazzen i sentrum. Valget av Artist in Residence 2018 trekker i samme retning.

Men – og det skal sies – at denne repertoarpolitikken har sin pris. Det er rett og slett dyrt å sette i stevne ambisiøse samarbeidsprosjekter – gjerne mellom amerikanske og norske musikere. Og det krever på generell basis masse ressurser.

Her i Fireflate krysser vi fingrene for at denne politikken videreføres.

 

 

 

Besøkt 133 ganger
Previous post

Vælkømmen te Memphis

Next post

Flatelangs 4

Arild Rønsen

Arild Rønsen