Vi spiller ikke – vi blir spilt

Noen ganger hører vi vakker musikk – og blir sittende å tenke på hvor heldige vi er som kan oppleve musikk som kunstform. En følelsesmessig opplevelse man bare kan lene seg tilbake og nyte, uten å gjøre noen ting for å oppnå det. Og tenk at noen mennesker er skrudd sammen slik at de har fått livsoppgaven å gjøre slike kunstneriske opplevelser tilgjengelige for oss? Slike tanker kan komme til deg med musikken til vokalisten Torhild Ostad og pianisten Carsten Dahl.

I februar 2015 møtte disse to musikerne hverandre for aller første gang. Stedet var Victoria, Nasjonal jazzscene. Den ene hadde vært på scenen, den andre var der som publikummer. Dette første møtet fikk vidtrekkende følger for begge to.

Resultatet ble avdekket i 2017, da plata «Jeg roper til deg» med Torhild Ostad fra Romsdal, sammen med den danske pianisten Carsten Dahl ble utgitt på Karl Seglems plateselskap NORCD. De skulle spille i Molde Domkirke i fjor, men på grunn av dødsfall i nær familie måtte konserten avlyses.

I år står de på programmet fredag 20. juli i Domkirken. Dette vil være alle første gang prosjektet kan høres på konsert i Norge. Og det blir muligens lenge til neste gang, da Carsten Dahl har skåret kraftig ned på sine spilleoppdrag i løpet av det siste året.

Carsten Dahl kom til dette møtet med en lang rekke genierklærte plater. Av hans plater vil jeg særlig framheve hans geniale nytolkning av Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner, hans serie med soloinnspillinger – som de kritikerroste «The Myth & the Moth» fra 2014 og «Grace» fra 2015, innspillingene med hans faste trio – som tre år gamle «A Good Time» og fjorårets «Simplicity». Og ikke å forglemme; platene med Arild Andersen/Jon Christensen/Carsten Dahl Trio.

På andre siden av bordet denne februarkvelden på Victoria satt den norske vokalkunstneren Torhild Ostad. For de som har fulgt med i norsk folkemusikk har hun vært en skjult skatt, en skatt som av ulike grunner har følt seg tvunget til å være tyst i mer enn tjue år.

I 1996 slapp hun a cappella-albumet «Blomar i moll» med en svært personlig soloframføring av folketoner – en framføring som viste til fulle at vi hadde med en særegen musiker å gjøre.

Etter nesten tjue års taushet ble trykket for sterkt for Torhild Ostad – hun måtte ta sin musikk videre. Og møtet med Carsten Dahl ble et veiskille. For første gang møtte hun en musiker som også var et medmenneske – og som skjønte hvor hun ville. En musiker som var i stand til å møte hennes musikk og bidra til å gjøre den ikke bare til hennes, men til et felles, personlig uttrykk.

Etter å ha utvekslet musikalske ideer og lært hverandre å kjenne, møttes de igjen på ettervinteren 2016 hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio. Med to studiodager i mars og to i august 2016 har de gjennomført, utviklet og bearbeidet opptakene, gjort nye opptak og lagt grunnlaget for det som vil bli en ny og annerledes plate.

Jeg var så heldig å kunne være tilstede ved den første av de i alt fire opptakssesjonene i Rainbow Studio. Dette var det aller første musikalske møtet mellom de to. Før dette hadde de kun kommunisert om musikken sin mellom Oslo og København ved hjelp av serier av nuller og enere formidlet gjennom diverse elektroniske nettverk.

Med et omfattende musikalsk materiale plukket fram av Ostad i kofferten, ankom de Rainbow Studio uten arrangementer, uten at tonearter var fastsatt, uten partiturer eller noter. Alle låtvalg, alle arrangementer og presentasjonsvalg blir gjort på stedet – «on the fly» – in promptus.

Jeg kan bevitne at det som skjedde i studioet var rein og skjær magi. Dette er ikke en stjernevokalist som tar med seg en komp-pianist i studio, det er heller ikke en stjernepianist som velger å spille med et vakkert ansikt i front.

Dette er noe helt annet! Fra utsiden av Oort-skyen som skiller vårt solsystem fra verdensrommet, fra et sted over 200 000 ganger avstanden mellom sola og vår egen jord kommer denne musikken.

Her er det to tvillingsjeler som møtes, åpner seg for hverandre og skaper fantastisk musikk sammen. Bygget over folketoner, nyskrevet materiale og improvisasjoner er dette musikk som bringer deg dit bare spirituell musikk makter å hensette deg.

De to beskriver det selv slik: «Vi er psyke og kropp på leting etter ånd og mening. Vi er relasjoner og tradisjoner. Vi formes og våre veger stakes ut når psyke møter psyke. Det evige åndedrett».

Transcendens beskrives det som – det som overskrider alt det som er. Musikk har alltid vært sett på som en vei over i dette hinsidige. Musikk kan løfte oss over i en spirituell verden – bortenfor alt det hindsidige. Og ikke bare løfter den oss som tilhørere, også musikerne selv løftes over i «transen».

Dahl og Ostad greier det kunststykket til fulle – å skape transcenderende musikk. De uttrykte opplevelsen slik overfor oss; «vi spiller ikke, vi bliver spillet».

Dette er derfor også musikk som overskrider alle sjangergrenser, det er ikke jazz, det er ikke folkemusikk, det er ikke singer-songwriter. Det er ingen av delene og det er alt dette og mere til.

Carsten Dahl beskriver seg selv ofte som en skap-nordmann – «jeg er en fjeld-abe», sier han med referanse til danskenes, som oftest vennskapelige, omtale av oss som er fra Dovre­gubbens land.

På plata spiller han også som en fjellape. Kvarttonedynamikk er ofte benevnt som ett av de viktigste kjennemerkene ved norsk folkemusikk. Av og til beskrevet som at du ikke hører om det går i dur eller moll, det er noe midt imellom. Folketonene har «blå» toner, noe midt mellom en hvit og svart tangent på klaveret.

Dahl spiller selvfølgelig et klaver – og kan derfor ikke spille slike kvarttoner. Så du hører dem ikke direkte i spillet hans, men om du lytter hører du at han antyder dem med en utsøkt forståelse for norsk folketonalitet.

Musikken vi får servert er folkemusikkbasert. Noen komposisjoner er skrevet av Ostad, og noen er laget av Dahl, mens det resterende er deres tolkninger av norsk folkemusikk. Folkemusikken er i hovedsak hentet fra Ostads hjemtrakter, med tradisjonelle sanger fra Sykkylven, Nordfjordeid, Tuddal, Tresfjord og Sunnmøre.

Tekstene er gjort av salmediktere og lokale folkemusikkutøvere fra de enkelte stedene. Ostad har selv skrevet tittelsporet. Og under, ved siden av og over disse tradisjonelle låtene, får vi Carsten Dahls vakre, lydhøre og spennende pianospill, som var han født og oppvokst midt oppe i de vakre Romsdalsalpene.

For meg er den største overraskelsen – og noe av det som virkelig skaper spenning i materialet – Ostads låter skrevet i et mer moderne urbant tonespråk, med det jeg vil omtale som bytekster. Materialet med kirketoner, folketoner og bytoner gis med dette en iboende spenning – en spenning som skaper en totalitet større enn de enkelte bidragene.

Sammensetningen skaper en meditativ sårhet og skjønnhet som understrekes av Ostads fargelegging, intonering og frasering av låtene. Dahls pianospill er både fjell-apisk og -episk så det holder – på et høyt nivå. Det ligger en dyp respekt for tonematerialet og tradisjonene i hans spill og samtidig er det kontemporær europeisk musikk på høyt nivå.

Det siste gjelder ikke minst i samspillet mellom de to. Jeg beskrev det innledningsvis som et møte mellom to tvillingsjeler, to sjeler som også tør ikke bare å vise hverandre og oss sin egen sårbarhet, men å bruke den til å skape kunst.

Torhild Ostad kaller sangene sine kveldssalmer, og det er i folkemusikken og den religiøse musikken har Ostad funnet sitt ståsted i musikken. Med Carsten Dahl fant hun endelig den partneren i musikken hun hadde lett etter. For det er i samspillet mellom de to disse opptakene virkelig står fram. Det er i dette møtet denne musikken tar deg til et helt annet sted, og får deg til å tenke, til å leve med i den.

Dette er vakker musikk gjort av to vakre mennesker — laget for oss som har fått gleden av å være utstyrt med store ører som gjør det mulig å få høre så vakker musikk. Det er musikk til trøst og støtte.

Så: møt opp i Domkirken fredag 20. juli kl 23.00 og bli henrykket til et helt annet sted, hinsides Melkeveien.

Billett kjøpes her