Klassisk rock i jazzformat

Hudson spiller mange rocke-klassikere. Men så fort temaet er unnagjort, er det ikke mye igjen av originalkomposisjonen. For dette er jazz!

Alt som skjedde under denne konserten er ikke av karakter “det første og eneste jeg noen gang har hørt”. Men det er faktisk første gang jeg har vært på en konsert som har åpna med trommesolo. Så er det da heller ikke alle band som har Jack DeJohnette som chef kjøkkenet.

DeJohnette og gitarist John Scofield har gjesta Molde i til sammen 100 år. John Medeski (keyboards) og Scott Colley (bass) har noe mindre historisk ballast, men for noen musikere de er.

Hudson spiller nær sagt alle former for jazz. De går gjerne ut i et avtalt tema, sånn som jazzmusikere egentlig har gjort siden jazzens barndom. Deretter kan alt skje, som det også har gjort siden jazzens barndom – i hvert fall siden bebop ble oppfunnet. Som en forhenværende fiskeriminister sa det under sin åpningstale her i Molde for noen år siden: – Jazzen er som havet; og fisken kan vandre hvor som helst.

Bandet skifter taktart som renslige gutter og jenter skifter undertøy. Det går fra hard bop, via swing og rock, til fireflate – sømløst. Alt de behøver å gjøre, er å kaste et blikk på hverandre. Så er saken avgjort. John Medeski spiller ofte lange soli – mens Scofield driver med fill-in’s, som en rockegitarist i et streit rock- eller bluesband. Ofte kan de holde det gående på en enslig akkord. Her skiller de lag med for eksempel John Coltrane, som jo skreiv masteroppgaven i akkordskifter med “Giant Steps”. For øvrig har Hudson en ikke ulik tilnærming til musikken. Coltrane ville ha det fritt, og i så måte er Hudson på samme parti.

Er musikken riff-basert, som i tungrocken? Ja, ofte er den det. Og som oftest ligger riffet i den store fela, i ståbassen.

Det er fint å se hvordan de virkelig koser seg på scenen, ikke minst når Jack DeJohnette får leke lead vocalist. Han synger helt OK, og i Jimi Hendrix-komposisjonen “Wait Until Tomorrow” låter han faktisk ikke helt ulikt komponisten. Fullt så bra går det ikke i “Castles Made of Sand”, også det en låt henta fra Hendrix-katalogen.

Hva sier du om Bob Dylans “A Hard Rain’s Gonna Fall” i fritt fall, i jazzversjon? Strålende – introdusert av Scofield som mener denne sangen dessverre er like aktuell i dag som i 1963: “As we speak – Donald Trump is having a conversation with Vladimir Putin.”

Enough said.

De avslutter med en låt der de høres ut som The Band, og gjør Joni Mitchells “Woodstock” som ekstranummer. Alle de tre nevnte rettighetshaverne – Bob Dylan, Jimi Hendrix, Joni Mitchell (håper Maria Schneider leser dette!) – ville vært stolte som haner over å være til stede i Teatret Vårt denne deilige julikvelden i Molde. Maken til sober jazz-behandling av sine komposisjoner har de nok aldri vært vitne til. Og de har helt sikkert aldri tenkt tanken på å få sine relativt enkle sanger presentert på dette viset.

En vidunderlig fin konsert.