Universal lykke

Så er Moldejazz virkelig i gang. Ikke åpningstalene og all musikken rundt den, men skikkelige åpningskonserten i det relativt intime og fine lokalet Storyville i øverste etasje på Plassen.

Her regjerte kvartetten Universal Indians (Tollef Østvang – trommer, John Dikeman – saksofon og Jon Rune Strøm – bass) som hadde invitert trompeteren og saksofonisten Joe McPhee til «hålligång» denne kvelden.

De kalte det en hyllest til Ornette Coleman, en musiker man mer enn gjerne kan hylle. Senest ble dette gjort på maktverket «Celebrate Ornette» i Brooklyn, som ble gjennomført før Ornette forlot denne verden, og som er ute på platen med samme navn på Song X Records. Et must av en plate!

Jeg har hørt denne kvartetten før, på Jazzhouse i København (les anmeldelsen på salt-peanuts.eu), og jeg var full av forventninger før konserten denne gang, for konserten i København var strålende.

Kvartetten har utviklet seg en del siden da. Joe McPhee har fått en mer sentral rolle i bandet, og kommunikasjonen var enda bedre enn før. Saksofonisten John Dikeman, som er en av de nye, spennende musikerne i Amsterdam, førte an med en relativt rå tone i tenorsaksofonen. Han kommer opprinnelig fra Wyoming i USA, men har bodd i Amsterdam siden 2008, etter å ha vært innom en rekke forskjellige steder som Kairo, Budapest og Paris, før han havnet i Amsterdam. Han har stedert og spilt med blant annet Milford Graves, Nate Wooley, Mike Pride, Daniel Carter og Tatsuya Nakatani.

Kun tidvis var han veldig langt inne i inne i Ornette-land, men vi fikk noen spesielle riff som vi husker fra Ornette. Og bak regjerte Østvang og Strøm med stor overbevisning og med hele Ornette-teorien inne. Dikeman har jeg hørt i Amsterdam noen ganger, og han er alltid en fryd å få med seg. Kraftig lyd i hornet, og mange spennende ting å komme med.

Og på høyre flanke, iført hippe solbriller, pockettrompet og hvit plastsaksofon (man hyller tross alt Ornette), herjer Chicagoaneren Joe McPhee, en av de mest aktive musikerne innenfor de friere delene av jazzen siden 70-tallet. Han er en glitrende musiker på alle instrumenter, og han har verdens største ører når det gjelder å få med seg hvilke veier de andre musikerne tar. Han er 78 år, men spiller som om han var 25, og er en av de tøffeste guttene i klassen.

Sammen skapte de fire en strålende stemning i Storyville. Lyden var perfekt og musikerne leverte musikk som fikk en sliten hjerne til å våkne og være mer enn klar for en uke på Moldejazz. Kjør på! Vi vil ha mer, og gjerne mer av dette slaget. For dette var tøft, og musikk som vi som har ører for det syntes var strålende.