Maria Schneider på fugletokt

Det er ikke hver dag Artist in Residence har tid til å kose seg på fjorden. På jakt etter fugler. Vi ble med Maria Schneider ut i Moldefjorden.

Da Ketil Bjørnstad skrev sitt store verk Leve Patagonia i 1978 om Oslo-bohemen, inkluderte det sangen Sommernatt ved fjorden. Teksten er Oda Lassons søster sin, der hun ser Hans Jæger og Oda roende i en pram, ute i Oslofjorden. Det var en litt annen stemning da vi satte ut fra havna i Molde utover Moldefjorden denne tirsdags morgenen.

Fireflate har blitt invitert ut på båttur med Maria Schneider. Som vi nevnte i går i anmeldelsen av åpningskonserten, er Maria Schneider over gjennomsnittet opptatt av fugler, ikke minst det å oppleve deres liv i sine naturlige omgivelser. Dette hadde jazzfestivalens ledelse fanget opp, og i samarbeid med lokale ornitologer hadde man organisert en to timers tur ut i fjorden for å observere fuglelivet i og rundt Moldeholmene.

Maria Schneider forteller at noe slikt som dette har aldri skjedd før. Det er første gangen en jazzfestival har gjort noe slikt, forteller hun. Idet vi går om bord, forteller kapteinen oss at han akkurat har sett grindhval litt lenger ute i fjorden. Kanskje kan vi få se hval også. Utlendingene fryder seg.

Værgudene – som så ofte i Moldejazzens historie ikke akkurat har vært samarbeidsvillige med festivalsjefen – hadde tydeligvis stått opp med det riktige beinet først denne tirsdagen. Strålende sol, god sikt, flat sjø, og ei bøtte med illelukende sild som åte. Nå skulle vi på fugletitting.

 

En gjeng på ca. femten fugleinteresserte  journalister, fotografer og festivalarbeidere, samt Maria Schneider og Jeff Taylor. To utkalte spesialister fra det lokale ornitologmiljøet sørget for å legge opp ruta, og holdt oversikten over fuglene rundt oss. Alle deltakere ble utstyrt med en enkelt felthåndbok, eller kanskje mer korrekt – felthåndark! Så kunne vi, hver enkelt, krysse av våre observasjoner.

– Jeg hater måker, sa Odd Børretzen med inett stemme da han i samarbeid med Lars Martin Myhre ville si noe om sitt forhold til disse fuglene. Børretzen fortsatte:

– Måker eier ikke samfunnsånd … Jeg tør ikke tenke på hvilket parti de ville ha stemt på hvis de hadde hatt stemmerett.

Egentlig er jo måkene ganske så ålreite fugler, så lenge man ser forskjellen på ei gråmåke, ei fiskemåke og ei sildemåke. At den engelske Herring gull er gråmåka og ikke sildemåka, gjør ikke jobben akkurat lettere. Svartbaken er derimot lett å kjenne igjen. Ikke bare er den stor, men den har også svart bak!

Maria Schneider lot seg spesielt sjarmere av den langnebbete og langbeinte tjelden, vår venn i fjæra. Ikke visste jeg at tjelden heter Oyster catcher på engelsk, men nå vet jeg det.

 

Og selvfølgelig så vi skarv, masse skarv. På engelsk (Eurasian) Shag, noe som gjennom britisk slang fra 1960-tallet jo åpner for noen svært dårlige vitser. Men de vitsene skal vi la ligge. Ærfuglen var ute i store antall med sitt avkom, bak ea fulgte kyllingene på rekke og rad, der de duppet opp og ned i bølgene.

Grågåsa er kanskje ikke Norges sjeldneste fugl, enda en av disse artene i norsk fauna der det latinske artsnavnet er et dobbeltnavn. En av de mest kjente fuglene i så måte er vel tranen, eller grus grus. Slike dobbeltnavn er mye lettere å huske, og grågåsa, eller anser anser, er en av dem.

Maria Schneider henger over ripa og og følger nøye med, og søker opp de vi ikke har sett før. Sildebøtta blir flittig brukt for å prøve å narre fram det som alle speider etter. Havørna! Hvor er den?

Så går det plutselig et sukk gjennom de ombordværende, fra akter til baug og tilbake igjen. For der, der borte, mellom holmene der … ser du? Der er havørna! … Og der, der, der er én til! Voksne individer, antakeligvis på vei til reiret, der små kyllinger venter på mat.

 

Den ene forsvinner inn i et stort furutre over på Fårøya, mens den andre går inn for landing på en holme midt mellom Seterøya og Fårøya. Har den reir der? Båten glir langsomt framover på lavt turtall og svinger rundt holmen. Der, se der. Der stikker havørna hodet opp bak en stein, ser på oss, skeptisk. Men han — eller er det hun? — lar oss komme litt nærmere. Men etter en kort stund, mener vedkommende at nok er nok! Nå er det på tide å komme seg unna dette store mangehodete trollet som kommer for nær reiret mitt! Havørna tar til vingene og seiler utover Moldefjorden, langsetter Seterøya.

Da vi etterhvert får roet oss ned igjen, er det på tide å vende baugen mot Molde havn igjen. Men så, der oppe på himmelen, hva er det som flyr der? Det blir nesten et lite Supermann-øyeblikk ut av det, før en av våre medbragte spesialister framlegger fasiten.

Rett over oss opplever vi en vandrefalk som kommer fra fastlandssida og flyr mot Bolsøya. Underveis spotter den en liten sangfugl av ukjent slag, og stuper etter den. Med byttet i klørne fortsetter falken mot Bolsøya – for å innta dagens lunsj, kanskje.

Havørna stakk hodet fram, gråmåka kastet seg over de illeluktende sildelikene. Ea svømte med unger. Og Maria Schneider strålte da vi gikk i land.

Men hvalen ville ikke vise seg.