Silkemykt med Sanborn

Å ta del i David Sanborns musikalske univers er som å skåte inn i en vik med fløyelsårer og høre pulsen slå som snekkedunk under bringa. Selv om konserten riktignok inneholdt enkelte longører, sørget de særs skolerte musikerne for en drøy time med den reneste lindring.

Selv her på Vestlandet har regnet så langt i sommer vært like sjeldent som klamydia i et katolsk kloster. Men en times tid før konserten startet i Bjørnsonhuset kom uværet, og det til gagns. Regnet styrtet til bakken nærmest mitraljøseaktig, og den svulmende, mørknende himmelen vartet opp med en voldsom konsert av bulder og brak. Godt da å komme under tak i en sal som var fylt mer enn halvveis opp og høre David Sanborn og hans akustiske band, som ingenlunde bød på tordnende støy.

Fireflates redaksjon rommer ingen jazzpurister, selv om den smale og sære grenen av sjangeren så definitivt har sine talspersoner. Så da jeg forhørte meg om mine utmerkede kollegers forhold til Sanborn, var det noen som nokså foraktfullt mente han spilte Grammy-jazz. Jeg vet ikke hva det skulle være, annet enn at vedkommende neppe siktet til det faktum at kveldens musikalsk protagonist har sopt inn hele seks slike utmerkelser i løpet av en svært lang karriere — en karriere som han har ført ham i samspill med en rekke  verdensstjerner innen blant annet pop og rock, som Paul Simon, James Taylor, Stevie Wonder, Rolling Stones, Gil Evans og David Bowie. På sistnevntes plate Young Americans spilte han soloen på tittelkuttet.

I Molde har han vært bare en gang tidligere, i Eric Claptons Legend-band som gjestet festivalen for elleve år siden. Sanborns virke som musiker er en bekreftelse på jazzens svampaktige karakter, den suger til seg impulser fra nær sagt overalt, og av det vi fikk høre i Bjørnsonhuset tirsdag var det markante innslag av soul, vals og ja, bossanova.

Av alle servitører i den store, internasjonale jazzrestauranten er kanskje Sanborn blant dem som frambyr den mest lettfordøyelige kosten. Men ingrediensene kan være skarpe nok. På repertoaret sto flere komposisjoner av Michael Brecker og en av Marcus Miller. Bandets arrangementer er en vev med en løs spunnet renning, som gir masse rom for individualisme. Så kom også solopartiene på rekke og rad.

Fra pianist og organist Andy Ezrens tangenter falt tonene som vinterens første snøfnugg, eller vårens milde regn, kontrastert i harde, metalliske klanger ildsputende til stede i lydbildet. Ben Williams spilte bass som hadde han Belsebub i hælene og trommeslager Billy Kilson behersket den fine balansen mellom det nesten tappende tandre og vulkansk voldsomme — buldrende som om et jordskjelv var underveis. Trommesoloer har sine begrensninger, for å si det sånn, men når den unge Kilson fikk fart på stikkene var det bare kjempefint å høre på. Bonus til Kilson også for hans fete glis og morsomme grimaseringer.

Men kveldens store beholdning var trombonisten Michael Dease, ofte i vakkert samspill med sjefen selv, men også han i flere runder med alenegang. Denne anmelder medgir gjerne at han ikke har hørt mange trombonesoli i sitt liv, men Dease, oven i kjøpet bestykket med en ultrakul skraphandlerhatt, var alene verd inngangspengene.

Og så David Sanborn da, 72 år gammel, men fortsatt full av musikalsk futt og sømløst vekslende mellom kaskader av klanger, som frådende brenninger mot sjøskurt svaberg — mørkt og nesten perkussivt, til fortryllende langstrakte toner der musikken fløt som en stille, solglitrende elv.

Publikum ville ha mer, men da David Sanborn Acoustic Band, ikke hadde øvd inn flere låter, kom pianist Ezren og Sanborn tilbake for å stille de iherdige ovasjoner med en vakker, men spesiell, versjon av Charlie Chaplins “Smile”. Det hele var fullbrakt.