Noen snakka om “den aller kuleste konserten på denne sida av Miles Davis”. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

På blokka mi har jeg notert, i tilfeldig rekkefølge.

Sonisk. Strukturert. Orgasmisk intenst. Hybrid. Støyrock.

Jeff Taylor. Foto: Ruben Olsen Lærk

Det har vært snakka i det vide og breie om samarbeidet med David Bowie, men dette skal virkelig være sagt: Det var ingen tilfeldighet at Maria Schneider i sin tid geleida Bowie i retning Donny McCaslin og hans kvartett. For et band!

Nate Wood. Foto: Ruben Olsen Lærk

De briljerer hver for seg. Nate Wood slår trommer som om akkurat denne konserten er det siste han skal foreta seg her i livet, og synger nesten like bra. Jason Lindner styrer sine keyboards som om han var Chick Corea, Joe Zawinul og Keith Jarrett i en og samme person. Jonathan Maron trakterer den elektriske bassen så lekent at vi kunne tro det handla om en akustisk gitar.

Foto: Andreas Jørgensen

Og bandleder Donny McCaslin? Han spiller så intenst, og så melodisk, samtidig. Han har kraften til en Gato Barbieri. Og så er han i perlehumør! Legg til at vokalist Jeff Taylor opptrer temmelig likt Morrissey, og svaret blir … The Smiths! Et radikalt band, indeed.

Jeg skjønner at du som ikke var til stede kan rynke litt på nesa, og tenke som så at dette var da litt i overkant? Svaret er at du tar feil. Dette er et rockeband, og det er så absolutt et jazzband. Uten at det er jazzrock i tradisjonell forstand. Verken tidlig Chicago eller Weather Report. Det er dritbra rock, og dritbra jazz – i en tapning jeg aldri tidligere har hørt. Jo, kanskje The Thing med Neneh Cherry.

Foto: Andreas Jørgensen

McCaslin introduserer en ny låt, “New Destroyer”, og kan fortelle at den ikke handler om en viss president. Han beklager hvis det høres ut som om han skal holde tale, men greier ikke å stoppe før han høres ut som en blanding av Bjørnar Moxnes og Kari Elisabeth Kaski.

– Thank you! sier han. – Molde is awesome!

Og vi kan ikke annet enn å sende takken tilbake.

– Thank you, Mr. McCaslin! Your band is awesome!

« 1 av 2 »

Besøkt 5 ganger
Previous post

Silkemykt med Sanborn

Next post

Alf Hulbækmo årets JazZtipendiat

Arild Rønsen

Arild Rønsen