De ordløse salmers kveld

Det Tord Gustavsen Trio ga til beste på Teatret Vårt onsdag kveld var så velklingende og himmelvendt at englene i flygelet må ha kroet seg helt ut i vingetuppene.

I fjor var Tord Gustavsen på Steinway-fabrikken i Hamburg for å velge ut et nytt flygel til Moldejazz. I Teatret Vårt onsdag fikk han for første gang anledning til å ta det i bruk, og benyttet anledningen til å drysse ut de pureste og vakreste toner i en syngende jazz, uten vokal.

Denne anmelder er en gråmelert herre uten nevneverdig anlegg for panegyrikk. Og siden Tord Gustavsens Trio spilte så poetisk, skal jeg feste mine ord til skjermen så høylyrisk jeg formår.

Tord Gustavsen, denne langstilkede elegantier, sammen med bassist Sigurd Hole og trommeslager Jarle Vespestad badende i dette dypblå, trolske lysskjær, fremtryllende de fineste ornamenteringer omsatt i nær åndsbefruktende musikalsk estetikk. Vakkert til det betagende, noen ganger nesten til stillheten nedpå, andre ganger så bråkete det er mulig å få det i et trioformat av denne type.

Det er kammermusisering på høyeste nivå. Trommisen Vespestad vispende og listende på sokkelesten, selv en forbilledlig kort trommesolo serveres med sordin. Heller ikke bassist Sigurd Hole har behov for noen berserkgang. Han spiller på tå hev, insistererende lavmælt, nykkefritt og stringent, fra det krakelerende sprøe til toner du kunne lagt om din hals en hustrig høstdag. Og hele tiden denne gentiliteten i framføringa, denne modeste ekstravagansen i samspillet.

Og i flygelet til Gustavsen har englene bygget rede. Akkordene drypper fra tangentene, noen ganger som en klukkende fjellbekk, noen ganger som et brusende fossestryk, atter andre ganger som tårer av glede, noen ganger som blod, ribbet for all pompøseri og destillert i en særegen melodisk minimalisme.

Og jeg gir fullstendig blanke i hvorvidt musikken er melodiøs og tilgjengelig eller komplisert, smal og sær. Det eneste som gjelder er om den er godt spilt eller ikke. Og det Tord Gustavsen Trio ga til beste på Teatret Vårt i går kveld var så velklingende og himmelvendt at englene i flygelet må ha kroet seg helt ut i vingetuppene.

Det er de ordløse salmers musikk i et samspill som er uten kverulanser, voluptiøs i sin renhet, elegant i sin veloverveidhet. Dette er høystemt musikk på en lavmælt måte. Låtene er i hovedsak jazzkledde salmer og koraler, og den godeste Gustavsen må ha et varmt forhold til den gamle mester Bach, men konserten inneholdt også nesten dansbare sekvenser. Ok da, noen partier er lovlig tunge i sessen, men det kan ikke ha endret helhetsinntrykket for en fullsatt sal som bar litt preg av å være de blanke issers kveld.