En koselig aften for hele familien på Romsdalsmuseet. Men vi starter helt i bånn.

Stanley Clarke. Foto: Andreas Jørgensen

Og — bare så du veit det, før du leser videre — herfra og ut kan det bare gå en vei. Oppover.

Helt i kjelleren ligger samspillet i Stanley Clarke Band. Bandlederen begynner å få noen år på baken, mens de fleste musikerne hans er 20–30 pluss minus. Til sammen har de ganske sikkert brukt millioner av timer i øvingsrommet. Men sammen, som band, kan de umulig ha brukt mer enn ti minutter. Samspill i forkant som måtte strekke seg til over et kvarter kan føres opp som overtid og trekkes fra Fireflates sparebankkonto.

Kort fortalt var dette Sirkus Stanley Clarke. Som i Sirkus Arnardo. Individuelle trapesartister, der den som hadde gjort jobben sin hadde gått hjem når den neste skulle på scenen. Absolutt fri for kommunikasjon. Bandlederen avslutta med å fortelle oss at “love is everything, trust me”. Et vakkert budskap, som dessverre ikke kunne bringe et havarert musikalsk prosjekt i land.

Så hvordan står det til med kommunikasjonen i bandet til Van Morrison? Nå snakker vi om den avdelinga som går under navnet upåklagelig. Når det er sagt, skal det legges til at bandet er fullstendig fri for gode solister. Ingen i bandet er flinkere på sitt instrument enn hva bandlederen er som instrumentalist. Og det veit vi alle – at Van Morrison er hjelpeløs, både som saksofonist og som munnspiller.

Van Morrison. Foto: Andreas Jørgensen

Men som bandleder er han suveren. Og som vokalist er han enda mer suveren. Han synger stort sett bare blues, men det gjør han til gjengjeld bedre enn noen annen hvit vokalist.

Klassikerne ligger i rekke og rad – “Baby Please Don’t Go”, “Got My Mojo Working”. 90 prosent streit blues. Det føles befriende når det rytmiske og harmoniske endrer karakter i “Moondance”, og ikke minst i den reine poplåta “Days Like This”.

Van Morrison ga oss det han var betalt for. Kos og gøy og hygge. Terningkast 4.

Men publikum får terningkast 6! Ikkeno’ mobiltelefon-surriball, og ikke en sigarett å se.

Da er vi til slutt framme ved dem som styrer lyden på Museet. Terningkast 4. Mot slutten av konserten sto jeg helt bakerst, noen meter foran ølserveringa. Der var lyden så lav at det virka forstyrrende når folk hviska til hverandre. Og sånn kan vi jo ikke ha det. Opp med volumet, om jeg må be!

 

 

Besøkt 5 ganger
Previous post

Ny giv for Alf

Next post

De ordløse salmers kveld

Arild Rønsen

Arild Rønsen