Ny giv for Alf

Årets JazZtipendiat og årets Jazztalent gir Alf Prøysens sanger nytt og spennende liv.

Jeg var særlig spent på denne Rabbajazz-konserten siden i jeg hadde gleden av å høre Lillebror på Bergen Jazzforum sitt BaJazz-program i 2017.

Bandet viser helt klart at de har spisset seg enda mer mot hva som er en barneorientert forestilling. I en kort samtale med Hulbækmo etter konserten fikk jeg vite at de nettopp har jobbet med å få forestillingen enda mer rettet mot barn.

Undertegnede har ved en tidligere anledning skrevet noe om hva som utgjør en bra barnekonsert, og Lillebror stiller helt klart i kategorien de som bygger opp en forestilling for barn, fremfor bare å hive i sammen noe raskt og kalle det en barnekonsert. Dette var en særlig bra Rabbajazzkonsert – den beste så langt i festivalen.

Under forestillingen satt ungene som tente lys og fulgte med, mens de voksne sang lavt med til musikken. Det er helt tydelig at dette faller i smak for både små og store i publikum.

Jeg tror nok at en av grunnene til at Alf Hulbækmo ble kåret til årets JazZtipendiat henger sammen med kvaliteten vi opplever i denne forestillingen. Med på laget har han årets Jazztalent, Siril Malmedal. I tillegg er Martin Miguel Almagro Tonne med på gitar, Martin Lie Svendsen på kontrabass, og Henrik Lødøen på trommer.

Jeg opplevde forestillingen i Bergen i oktober i fjor, men mye har skjedd i mellomtiden. Lydbildet er mer svulstig, bredere og dypere. Dette gjelder spesielt på låten Lille Måltrost. Fremførelsen er  nesten sakral, samtidig som det sparket skikkelig i mellomgulvet.

Når man snakker om Prøysen i ymse fremførelser, mener puritanske grinebitere at Prøysen kan kun synges på Prøysen sin egen dialekt. Når Siril drar til, motbeviser hun dette en gang for alle. Prøysen på summørsdialekt kan faktisk gjøre seg bedre enn Prøysen på egen dialekt!

Men er det jazz, detta da – ville Prøysen likt dette?
Så klart dette er jazz. For et nedlatende tullespørsmål. Når fem av norges fremste up-and-coming jazzmusikere går i sammen om å spille materiale de fleste av oss kjenner godt, blir det et nytt og mer interessant lydbilde enn en mann og hans gitar (uten sammenlikning for øvrig). Vi må heller ikke glemme Jørn Simen Øverlis plate Prøysenvisene som forsvant (2005), hvor han tok et oppgjør med det han kaller koseprøysen. I lys av hva han fant, er jeg helt overbevist om at ikke bare ville Prøysen likt disse utgavene av de største barnesangene hans – han ville sannsynligvis applaudert og bifalt fremførelsene til Hulbækmo og Malmedal.

Noen vil nok med rette påstå at Lillebror ikke er jazz i puristisk forstand, og at det er fullt mulig å gjøre Prøysen enda mer jazzete. Jeg tror ikke det er poenget med forestillingen. Poenget er å pakke kjente og kjære sanger inn et musikkformat våre unge jazzmusikere forstår seg på.

Forestillingen jeg opplevde i 2017 var bra gjennomarbeidet, og det var helt tydelig at det lå mye arbeid bak. Spoler vi ca. 9 måneder frem i tid, opplever jeg akkurat det samme gjennomarbeidede materialet, i en enda mer polert utgave. Musikerne har tydeligvis blitt trygge på materialet slik at de slipper seg mer løs. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene, ingen ting går til spille – bokstavelig talt.

Det jeg ønsker meg i 2019 er Storebror – Prøysen for vaksne.

Vi gleder oss også over at Moldejazz hørte på Fireflate, og at Sara er tilbake.