JazZtipendiatene kvitterte i MaxXimalistisk stil!

Det var duket for et grandiost musikalsk gilde i anledning kveldens konsert med The MaxX (Mæks-eks) og Trondheim Jazzorkester.

I år som de to foregående årene har jeg hatt gleden av å dekke JazZtipendiatenes bestillingsverk, som begge var ganske så spektakulære. The MaxX og TJO var intet unntak, og føyde seg inn i rekken av store og gjennomarrangerte verk. Men hva den røde tråden var, om den i det hele tatt finnes, og var den rød om den fantes?

Kanskje farger er noe helt annet i det universet, og kanskje er tråd et konsept som ikke lar seg oversette der. Kanskje vi heller snakker om et vevet teppe? Hvis så er tilfelle, så er Bayeux gjort meget forlegen, for her er både langt og intrikat.

Verket starter med at vokalist Mia Marlen Berg over et freskt groovende underlag presenterer ensemblet hver for seg, i kabaret skråstrek gamesjåv-stil, og la til absurdistiske og fjollete funfacts som «Did you know that the saxophone is forbidden i Germany?». Det måtte jeg faktisk google da jeg kom til redaksjonen, og det viser seg at kabaret-assosiasjonen ikke var helt på bærtur, men den stoppet på en måte der.

Det var for øvrig tilfelle med alle klare referanser jeg fornemmet. De ble påbegynt, men aldri avsluttet, eller utbrodert. Når det er sagt, så behøver jo ikke musikk, og heller ikke dette bestillingsverket, å ha lineær utvikling. Den slags trangsynte fordommer holder jeg meg for god for. Likevel, på tross av at musikerne tenderer til å veksle inn og ut av forskjellige musikalske gir, og det med aller største selvfølgelighet og fingerspitzgefühl, klarer jeg ikke helt å se enkeltbitene som en del av helheten.

Dette verket, som meg bekjent aldri ble presentert ved navn, er derimot fullt av musikalske avstikkere. Kriker og kroker hvor de får utforske all slags idéer, som for øvrig ringer en bjelle til fjorårets uttalelse fra bandet. Da betegnet de bandet som «en arena med en god ventil å gå bananas via, hvorpå musikken fortsetter å vokse og vokse.» Digresjon på digresjon. Kanskje det er meg det er noe feil med? At jeg ikke tar referansene? Jeg hører etter hvert noe om «Baby Boom». Har det noe med krigen å gjøre likevel? Før og etter?

Hva soloer angår vil jeg gjerne trekke frem to interessante tilfeller. Toorell og Hängsel som havnet i en opphetet diskusjon i ei stille bakgate, på sine respektive instrumenter, før de plutselig ramlet inn i en balkanfest som brått ble avsluttet. Noe senere ble vi vitne til et basketak mellom Møster og Johansson, i hva jeg vil kalle den mest progfønkete låta som jeg i mangel på bedre informasjon vil kalle «Taxi». Vi må heller ikke glemme de jazzetiske krumspringene Mette Rasmussen foretar i sine tre soloer, hva hun ikke kan gjøre med et horn!

Tematikk til side: Vi får høre uhyre komplekse arr, radbrekkende soloer fra nesten samtlige på scenen, deriblant Mette Rasmussen på altsax, Kjetil Møster på tenorsax, Petter Kraft på gitar og tenorsax, Petter Hängsel på trombone, Anton Toorell på gitar, Tomas Järmyr på scenen, av de som ikke allerede er nevnt. Alltid stødige Mathis Kleppen leverte sterkt på elbass, og både Anja Lauvdal og Oscar Grönberg trakterte sine synther med eksellense. Ei må vi heller glemme et skikket lyd- og lysdesign av henholdsvis Tor Breivik og Jan Erik Holto.

Her er så mange lag av interne vitser, referanser og anekdoter at en ikke kan skille den ene fra den andre, og dermed har det blitt arret ut til en elevenette-bukett med noen av våre sprekeste jazz-og-omegn-musikere. Hvem har vel ikke lengtet etter å få alt vi ellers må barbere vekk, ut av systemet? Vi kan med trygghet kalle dette et velkvittert bestillingsverk fra årets JazZtipendiater. Det formelig sprutet av overskudd!